Skribling på veggen

Fra avisa Nordlys, 10.november 2008

Kan dere ikke se at dere gjør det verre for dere selv og de rundt dere? Hvorfor føler dere presset til å ty til væpnet opposisjon når en fredlig løsning kan nås ved forhandlingsbordet? Er det et basisinstinkt? Noe grunnleggende som finnes i alle mennesker? At når man føler seg utilfreds med situasjonen man befinner seg i, så utfordrer man alfalederen ved tillintetgjørelse? At når man føler seg presset opp i et hjørne, så slutter man å tenke på andre og bare på seg selv og sin egen overlevelse? Kan vi ikke være bedre enn de animalske instinktene våre? Kan vi ikke hedre fornuften vår i stedet og bruke den til det ytterste?

Må terrorisme og krig være siste utvei?

I de siste dagene har en ny terroristgruppe annonsert sin ankomst i India. Det er bare en av mange grupper som finnes over hele verden. Hva er det som gjør at vanlige folk - ikke regjeringssoldater eller andre organiserte militære - tyr til terrorisme? Er det ideologi, desperasjon, religion, eller andre samfunnsproblemer?

Jeg skal innrømme at jeg vet lite om hva som driver terroristgruppene. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de opererer uten en slags tanke bak, men jeg vet også lite om verdenshistorien. Ja, jeg vet om de store tingene, de som har kommet seg inn i skolebøkene, men nåtidens problemer hører jeg bare om i media, og vel...jeg har ikke helt enkelt for å tro på alt som står i media.

Etter et semester hvor jeg har studert første verdenskrig i nærdetalj og virkelig forstått hvordan folk kan oppleve en krig har jeg tatt enda et steg mot en pasifistisk holdning. Ironisk nok liker jeg krigsfilmer, skytespill og slåssespill, men jeg ville aldri ha oppmuntret til væpnet konflikt. Jeg har fremdeles tro på fred gjennom forhandlinger, utveksling av kultur, historie og følelser, men ærlig talt føler jeg at pessimismen sniker seg innpå når jeg hører om noe som virker helt uforståelig grusomt - som terroristhandlinger. Det er ikke oppmuntrende. Jeg har ikke lyst til å miste troen.

Jeg håper at historiefagene jeg tar neste år vil hjelpe meg å forstå verden og dets intrikate relasjoner. Jeg kunne ha tenkt meg å ta samfunnsfag, men historie får være nok. Jeg trenger å forstå, om enn bare enkelte situasjoner. Jeg trenger å ha et håp om at jeg eller mine barn ikke kommer til å oppleve en tredje verdenskrig. En nasjon som helhet er en enklere fiende å forholde seg til enn terrorisme - den strekker seg på tvers av landegrenser og man kan ikke sette et stempel. Kanskje er terrorisme den nye krigføringen som følge av en globalisert og moderne verden hvor grensene er mer åpne enn før. Om tredje verdenskrig skjer, så vet jeg ikke hva vitsen med livet er, eller hvorfor vi er her på jorda.

Hva lever vi for?

Du var så nær--
men akk så fjern--
inn i vår stue kjær,
da døren igjen smalt
og der stod frosketærn
ut av vår karm så kaldt.

Du gav oss skrekken,
to bein, to armer
stod ut fra sprekken,
og merket for evig
våre hvite karmer:

ikke lenger levelig.


(p.s. dette er faktisk en sann historie! Jeg fikk liksom ånden over meg til å dele denne opplevelsen etter å ha lest snart-Brønnøysundværingens innlegg om edderkopper)

Å miste ting er aldri gøy. Man går over alle hauger for å lete etter brillene som man kunne sverge lå på stuebordet, eller nøklene som skulle ha ligget i sekken, og lager er skikkelig oppstyr over det hele - helt til man finner at brillene sitter på nesen og nøklene ligger i jakkelomma. Men jeg tror ikke at problemet mitt ligger i at jeg mister ting. Jeg tror problemet ligger i at jeg tror jeg mister ting. Her har jeg mange hendelser som kan nevnes, som for eksempel den gangen jeg og Eirik var på IKEA - han for å kjøpe reiseseng og jeg for å kjøpe tekanne.

Vel, vi trålet rundt på bygget som alle andre fornøyde kunder, og ekstra fornøyd var vi da varene var betalt og vi så de solgte pølser i brød til 10 kr. Åj, så billig! Og gode er de jo også! Så jeg sendte Eirik av gårde for å kjøpe pølser og stod igjen og passet på senga og tekanna. Mens jeg stod der, derimot, begynte tankene og vandre. Muligens hadde jeg sett noe som var fristende å kjøpe - uansett skulle jeg bare finne fram kortholderen fra jakkelomma.

Men der lå det selvsagt ingen kortholder.

Jeg sjekket alle fem jakkelommer. Ingen kortholder. Mobilen hadde også forsvunnet. Jakken min var rett og slett helt tom.

I løpet av få sekunder hadde alle mulige konspirasjonsteorier rullet gjennom hodet mitt med stor fanfare, brask og bram. Hadde ikke han mannen som gikk forbi i sted dultet litt borti meg? Eller den der andre personen som snek seg rundt meg for å komme til brusautomaten? Eirik stod fremdeles i kø og panikken snek seg over meg til svetten rant ned nakken og hjertet slo hardt. Jeg sjekket lommene igjen og igjen og igjen . . .

Og hvor tror dere både mobilen og kortholderen lå?

I bukselomma. En foran, en bak. Jeg kan ikke annet enn å konludere med én ting: jeg er altfor vant med å stappe mobilen og kortholderen i bukselomma. Jeg legger rett og slett ikke merke til at buksa buler ut med en firkantet og heller bulkete mobiltelefon. Forstyrrende tanke? Ja, det synes jeg også.

Dagens hendelse, som fikk meg til å tenke på dette med å miste ting som er rett under nesa di, skjedde på bussen. (Det skjer virkelig mye rart på bussen. Jeg tror nesten annenhvert blogginnlegg på denne sida stammer fra bussen i en eller annen skikkelse.) Jeg satt for meg selv litt lengre bak i bussen og skulle finne fram ipoden min. Ledningen til hodetelefonene hadde selvsagt viklet seg inn, så jeg la fra meg ipoden i fanget og vips hadde den falt ned når bussen gjorde et brått stopp.

Jeg tenkte derimot ikke så veldig over dette. Ting har da falt ned på gulvet før uten at man trenger å gjøre et stort oppstyr av det. Så på neste stopp bøyde jeg med ned . . . uten å kunne se ipoden min noe sted.

Det var da fryktelig merkelig, tenkte jeg, men jeg satt tross alt høyere opp i bussen, så kanskje den hadde falt fremover mot døra? Så jeg spretter opp av setet og begir meg fremover i bussen. Jeg kikker under seter, på gulvet og alle plasser. Folk begynner å se rart på meg og jeg blir mer og mer tvilsom på om jeg faktisk hadde hørt feil og at ipoden lå igjen på bussetet. Jeg tråler tilbake til setet mitt, dulter borti en fyr som sitter og banner og sverger for seg selv i ett kjør, men til ingen nytte. Ipoden lå ikke der heller.

Nå er jeg virkelig skeptisk. Hva i all verden kan ha skjedd med ipoden? Kanskje den fór bakover i stedet for fremover? Jeg går til de som sitter bak meg og spør: "Har dere sett en ipod komme denne veien?" De er ganske perplekse og svarer høflig at nei, det har de ikke. Jeg vender tilbake til setet mitt med smårødmende kinn.

Igjen kommer konspirasjonsteoriene, men jeg gjenkjenner paranoiaen og vet at det er logisk umulig at noen andre har kunnet plukke den opp i den tiden fra ipoden falt på gulvet til bussen stoppet. Men hvor i all verden kan den nå ha havnet? Jeg sjekker jakkelommer, bukselommer, og for sikkerhets skyld veska også, men akk nei. Jeg sier til meg selv: du får vente til bussen er i byen, så kan du tråle igjennom hele mens den står i ro og de andre har gått av.

Merkelig nok tok jeg ikke tapet av ipoden som et like stort offer som for eksempel kortholderen og lommeboka. Kanskje er det fordi jeg vet jeg har penger, eller kanskje jeg ikke var så fryktelig knyttet til den. Eller kanskje var det fordi jeg visste intuitivt at egentlig hadde jeg ikke mistet den. For mens bussen nærmer seg byen kikker jeg ned på ovnen som går langs veggen under setet og synes jeg ser noe merkelig i mønsteret på den sølvfarga grillen. . . og der lå selvsagt ipoden, som også er sølvfarget. Når jeg kjøpte den hadde jeg aldri i livet drømt om at ipoden min var en kameleon!

Så endte det hele godt, men igjen sitter jeg med spørsmålet: når får man GPS-brikker på brillene, nøklene, mobilene, lommebokene og ipodene sine? Tenk så lett det hadde vært med en søker som pep når den forsvunnede tingen var i nærheten. Nymotens teknologi og tampen-brenner i ett hendig duppeditt. Vi duppedittelskere elsker duppeditter.

"The theory of infinity is the driving force between human kind's continued aspiration for becoming better than they are today. The minute something is known as finite it becomes less of an adventure, more of a task that we are not necessarily eager to fulfill as soon as possible. What's the point? We know it will end at some point, so why hurry? Should we hurry to the end and then settle for going no further? Sit around while waiting to die? That sounds like the lamest thing to do. It's like retiring. But how can an overall species retire? There must be some more boundaries that we can cross, a threshold we can step over in order to achieve new knowledge or experiences. We thrive on besting ourselves. Only the coward and the complacent settles for going no further."

>>H. W. (August 2008)

Er det tragisk å si at de fleste spennende hendelsene skjer på bussen? At man tilbringer så mye tid på bussen her i byen - eller eventuelt skolen eller leiligheta - at dagens høydepunkt skjer på en vanlig rutinemessig busstur mellom hjem og skole/sentrum? Skal innrømme jeg synes det er litt sånn, men så har jeg jo tidligere blogget om bussfilosofering, så kanskje jeg bare skal la være.

Men det er likevel på bussen det skjer. I hvert fall sånne ting man har lyst å blogge om. Sånne små, morsomme eller interessante hendelser i en students hverdag. Her i det siste har jeg tenkt mye på de såkalte "digital posters" som henger på bussene. I fjor fikk man de nyeste nyhetene og annonser direkte på den lille skjermen på bussen. Dette var selvsagt veldig greit for de av oss som hverken leser avisen eller ser på nyhetene, men nå i det siste har jeg vært redd for at jeg virkelig var på tripper'n. På enkelte busser har jeg nemlig lest i flere uker om de 900 menneskene som var begravet under en sammenrast bygning i Kina. . . Og selvsagt har jeg ikke oppfattet at det faktisk var de samme nyhetene som gikk igjen dag etter dag, uten å bli oppdatert. Så lille Henriette har selvsagt tenkt tanken: "Det var da fryktelig lenge de folka har ligget under den bygninga."

. . .

I amaze myself.

For å fortsette busstemaet, så kan jeg nå melde om at kjendiser tar faktisk et skritt for grønt miljø! Nå burde jeg kanskje sagt det var Kongen eller Paris Hilton, slik at det vekker oppmerksomhet, men nå har det seg slik at Kongen reiser ikke så ofte inkognito i de nordlige trakter, og heller ikke alene. Det gjør forsåvidt ikke Hilton heller, men hun klarer seg nå som regel selv når det gjelder oppmerksomhet.

Men her i nord er kjendisene mye mer avslappet i forhold til transport, om det nå er til rådhusmøter eller premierekvelder. Bussen min er blitt samlingspunkt for både ordførere og komikere. Ettersom jeg har vokst opp med ordførere i mine foreldres sosisle krets har disse besmykkede vesnene mistet litt av sjarmen sin. "Har sett de før, liksom." Men komikere har jeg fremdeles sansen for!

På vei til premierekvelden sin tok nemlig Påtryneteaterets Finn-Arve Sørbøe bussen. Hvem hadde trodd det? Kjendis tar bussen, liksom, hva er nå det for slags tull? De har jo egen parkering og alt! Men nei, komikere tar bussen. Det er nå bevist. Jeg satt rett bak ham. Holdt faktisk nesten på å ignorere ham, men det var noe kjent med det bakhodet og de merkelige rykningene som om han øvde på kveldens kjernekarakterer. . .

Enough said! Klapp på skuldra for at kjendiser støtter "Ta buss til jobben"-kampanjen her i Tromsø. Du er en bra kar, Sørbøe!

Nå for tida hører man veldig mye om presidentvalget i Amerika. Her i Norge synes jeg fokuset ligger veldig mye på demokratenes kandidat Barack Obama. Ikke at jeg har noe å klage på der. Jeg liker Obama. Jeg liker demokratene. Til tross for at jeg har hørt lite fra republikaneren McCain, har jeg generelt sett mistet sansen for republikanere. De er konservative, middelaldrende menn som ikke er særlig for kvinners rettigheter. Og de gjorde en stor bommert når de valgte å gå inn i Irak, men det er jo noe alle vet på dette tidspunkt, inkludert amerikanerne selv. Dette tror jeg taler veldig godt for demokratene. Prognosene spår så langt et spennende valg. Skjønt, personlig ante det meg at demokratene ville ligge bedre an i år enn for fire år siden ettersom demokratene har tilnærmet majoritet i Kongressen.

Jeg skal innrømme at jeg er usikker på om jeg skal kritisere så åpenlyst republikanerne, og til en viss grad, amerikanerne selv. Etter invasjonen av Irak - kanskje til og med fra George W. Bush ble president første gang - mistet jeg trua på Amerika som en nasjon som skal visstnok være ledende i verden. Om et land som er så ustabilt på egen jord skal ta ledelsen i kampen mot terror - og all den propagandaen - har jeg heller lyst til at vi skal trekke oss tilbake. Irak endte i katastrofe, til tross for gjenoppbyggingen av landet og innføring av det såkalte demokratiet. Amerikanerne er fremdeles i Afghanistan, et land hvor Norge også har tropper, og selv om situasjonen virker mer kontrollert der, er jeg urolig over fremtiden.

Jeg liker ikke krig. Jeg har ikke tro på at man vinner noe med krig. Uskyldige dør i krig. I våre dager trengs det bare et trykk og en rakett kan treffe et mål med uhyrlig nøyaktighet. Og hva er egentlig motivet bak "væpnede konflikter"? Ideologier, religion, makt, penger? Noen hevder USA ikke angrep Irak bare fordi Saddam Hussein var en slem mann, men fordi landet også satt på noen veldig rike oljefelt. Hva med andre kriger som kjempes rundt om i verden? Hvorfor invaderte Russland egentlig Georgia? Hva godt gjør det at tusenvis av liv går tapt for det en eller annen statsleder og hans/hennes rådgivere/nasjonal forsamling mener er en logisk begrunnelse?

Når skal vi få fred? Blir vi egentlig noen gang å få det eller skal det være en evig hårfin balanse mellom fred og krig i verden? I en del av verden er det fred, men i nabolandet er det krig. I neste øyeblikk er det omvendt. Er det i menneskets natur å få ut aggressjon på denne måten? At vi til slutt føler at hendelser må ta over fordi det er vanskelig å komme til enighet ved å snakke sammen? Dette høres skremmende ut som at den sterkeste overlever. Den med mest fysisk makt er den som er seierherren. Ligger dette instinktet fremdeles så til grunne i menneskets vesen? Kan vi noensinne overkomme det? Jeg vet jo at til tider kan hvemsomhelst vise overlevelsesinnstinkt når man er stilt overfor trusselen for tillintetgjørelse i hvilken som helst form og størrelse. Men hvorfor må vi ta dette til det nasjonale plan? Hvorfor kan vi ikke klare å skyve tilbake fristelsen for å gå til krig i favør for mer fredelige alternativer?

Noen ganger lurer jeg på om det ikke skulle ha blitt innført obligatorisk ex.phil. allerede i grunnskolen eller videregående. Jeg har møtt mange som synes at det var fullstendig bortkastet tid å høre på lange foredrag om filosofer som levde for hundrevis av år siden og deres teorier om himmel og jord. Hva har det å si for deres studier videre? De skal jo bli leger, elektrikere, og økonomer. Hva kan de bruke Platons huleligning til for å hjelpe en kreftsykt pasient? Selv om jeg kan skjønne akkurat denne problemstillingen, er jeg ikke helt enig i at ex.phil var totalt unyttig. Personlig lærte jeg så mye! Det åpnet virkelig øynene mine for både vitenskap og tro i samme vending. Filosofene studerte så mye forskjellig i en tid hvor de ikke hadde vitenskapen til å forklare naturens maskineri - menneskets fysiske og psykiske vesen, tilværelsen bestanddeler, verdens tilblivelse, og mye mer. Nesten 2000 år før en vitenskapsmann "oppfant" atomene hadde Demokrit allerede kommet med atomlæren - at verden måtte bestå av mange små bestanddeler som ble kalt atomer, fra det greske ordet atomos (udelelig).

Men jeg sporer av. Eller som norsklæreren min sa: jeg gjorde en digresjon. Hvorfor er filosofi bra? Det åpner sinnet vårt for det enkle utsagn: ting er ikke nødvendigvis akkurat slik du ser de. Filosofene utfordret etablerte "sannheter" ved å komme med andre forklaringer. Som oftest fikk de svi for det av den daværende autoriteten. Sokrates måtte svelge gift for å ha korruptert unge menns sinn. Gallileo ble fengslet for sine teorier om verdensrommet og forholdet mellom sola og jorda. Det er farlig å utfordre etablerte" sannheter", men det betyr ikke at man skal slutte å være nysgjerrig. Menneskets største egenskap - i min mening - er nettopp nysgjerrigheten. Det er dette som driver oss videre i evolusjonen. Vi vokser av å lære nye "sannheter". Som vi ser i de siste hundre årene har vitenskapet vokst og teknologien har skutt høyt i været og stiger fremdeles. Men i min mening er det ikke bare vitenskapen som skal ha enerett på å utvikle seg videre.

Ideologier, religion og andre "sannheter" har også muligheten til å vokse - på en positiv måte. Men det er en svært vanskelig prosess. Det ligger en trygghet i å ha noe som er etablert, som er trygt, og som har fungert for mange i århundrer. Vitenskapen baseres på håndfaste fakta (skjønt ironien er at på et vis er også dette bare "sannheter" - helt til det motsatte er bevist, selvsagt). De andre baseres på tro, noe som er vanskelig å kunne bevise ved vitenskapelige fakta. Tro er høyst personlig, til tross for at mennesker kan finne fellesskap i verdier og meninger de deler. Tro er ikke noe som kan forandres på kort tid ved hjelp av en nyoppdagelse eller nye forskningsresultater. Eller, de kan jo det, men dere skjønner kanskje hva jeg mener. Tro baseres mye på menneskers følelser og oppfatninger. Det kan være vanskelig å motbevise tro med ord, men det kan jo heller ikke motbevises med fakta. Det er rent og holdent helt opp til den enkelte om han eller hun vil velge å tro noe annet. Men én enkelt person kan ta dette valget. Det er vanskeligere når det gjelder større grupperinger. Det er flere å overbevise.

Det er ikke et ukjent motiv for krig at man simpelthen har forskjellig overbevisning. Religiøse og ideologiske kriger har vi hatt i fortida og det har vi fremdeles: 2. verdenskrig, den kalde krigen, Midtøstenkonflikten. Jeg vil nå stille det store, naive spørsmålet som jeg fremdeles venter svar på: Hvorfor kan vi ikke finne en fellesnevner og komme oss forbi uoverenskommelser uten å måtte gå til krig?

Noe jeg har mange ganger tenkt på i forhold til krig er når de forskjellige sidene blander inn sin religiøse overbevisning. "Gud er på vår side," sier de alle sammen. Jeg har ikke tro på at Gud holder av kun den ene siden. Jeg tror ikke Gud holder fingeren på avtrekkerne til soldatene. Om Gud er tilstede i krigen, så er han å finne i medmenneskelighet, hos de som hjelper andre og ikke bare tenker på seg selv. Krig er menneskeskapt. Vi har vår frie vilje. Jeg har ikke noen tro på at Gud ville blandet seg inn i noe som vi selv har valgt, men han ville vært tilstede hos de som istedet for å krige hjelper hverandre på det humanitære plan.

På akkurat dette har jeg lyst til å blande inn filosofien i den etablerte "sannheten" som jeg på enkelte ting synes er konservativ og utdatert. Selvsagt skal folk få tro på det de vil, men jeg synes at vi ikke burde henge oss opp i det som er etablert av den forrige generasjon og rette samfunnet vårt etter det. I stedet burde vi la trua få tilpasse seg utviklingen av samfunnet. Blant annet tenker jeg da på samboerskap, partnerskap, homofili, abort, og de andre taboo-belagte temaene. Det kan nesten virke arkaisk å rette seg etter en flere tusen år gammel tekst for å bestemme hva vi skal mene eller tro i dag. Er det så galt å tenke at Gud utvikler seg på akkurat samme måte som oss? Kanskje vil noen synes dette er en blasfemisk tanke, men jeg kan allikevel ikke noe annet enn å kalle tilbake filosofiens lærdom: ting er ikke nødvendigvis slik du har lært det.

Av hensyn til lengde skal jeg avslutte her. Som vanlig har jeg gått fra en ende til en annen, men på en måte er det jo relatert. Blogg er en fin ting i at det ikke er et vitenskapelig forum, slik at jeg kan legge ut tankene mine uten å måtte tenke på hypotese, begynnelse, hoveddel og konklusjon. Dette er ikke et tema man kan gi en konklusjon. Verden er stadig i forandring, og jeg er fremdeles åpen for flere refleksjoner som kan føre meg i en helt annen retning. Jeg har alltid visst at jeg tenker for mye, og i denne lange posten har jeg bare kommet litt under overflaten på alle tankene som flyter rundt i hodet mitt. Kanskje er det noen som leser dette, kanskje er det mange som ikke gidder. Det gjør ingenting. For meg er det godt å bare kunne få det ut. Jeg har levd for lenge bak en maske hvor jeg gjør mitt beste for å unngå konfrontasjoner. Der er på tide at jeg vokser opp, uansett hvor vanskelig det er. Jeg må lære meg å ta imot andres meninger, og da især de følelsesmessige meningene.

Jeg får bare håpe at jeg da vil takle det.

Yay for Adobe Photoshop! Det er mye snasent man kan gjøre der altså. Ikke at jeg har virret meg borti fotomanipulering når jeg synes at enkelte selvportrett skulle vært pyntet på. . . Sånt gjør man bare i Se og Hør, og eventuelt andre plasser. Men det finnes jo andre ting man kan gjøre i fotoredigeringsprogrammer (<--- la oss se hvor mange ord jeg kan sette sammen til slutt!). Jeg liker da å lage bannere. Og små tulletegninger av meg selv. Det sistnevnte trenger kanskje ikke akkurat noen nevneverdig ros. . . Men bannere er morsomt! Du setter inn et bilde der, ordner litt tekst der, finner en fancy brush og trykker i vei, og vips-rips og andre buskevekster har man et nytt glitrende banner til sin sårt forlatte blogg. For en fin måte å starte høsten på! Kanskje dette skal bli det nye mottoet? "La oss pynte på noe gammelt og glede oss over den fantastiske enkle forandringen!" Akkurat hvordan jeg skal overføre dette til studiene er usikkert, men det kan jo gi noen smekre ideer til middagsmatlagingen. Og for de som kanskje viser litt interesse for fotoredigeringsprogramresultater og liker andres blogger, så kan dere sjekke denne sidens nye banner!

Mitt neste prosjekt er å finne ut hvordan jeg kan forkorte teksten på hovedsiden i bloggen, men vise i fulltekst på selve bloggpostens sider. Alle forslag mottas med takk!

I dag fant jeg ut at på det kongelige bibliotek i Danmark står det en bok som direkte omtaler meg fra min herlige barndom. Jeg var bare 4 år i utdraget nedenfor, men jeg må si jeg hadde spunk! (Lurer på hvor den ble av...?) Men jeg kan ikke akkurat si at berømmelsen har gått meg til hodet. Særlig med tanke på at det er bare ca 2 minutters berømmelse - langt fra mine 15 minutter!

"De 6 uger på Lofoten begyndte med den kvindelige præsts bryllup. Vi var med i kirken under vielsen, som blev foretaget af min slægtning Jon Henrik Wien. Hans ældste datter Ann Katrin var med til bryllupsfesten, som blev holdt i den nedlagte præstegård, mens vi passede de to mindste, Henriette og Andreas i familien Wiens campingvogn. Det var ingen sag at passe den lille. Da han havde fået sin flaske, og jeg havde skiftet ham, faldt han hurtigt i søvn. Det var straks værre med Henriette på 4 år. Hun ville bestemt ikke sove. Hendes far havde sagt, at hvis der blev problemer med hende, så kunne jeg køre en lille tur med hende i bilen, det plejede at virke. Så jeg anbragte hende ved siden af mig foran i bilen, for det ville hun, og det første hun sagde var: "Jeg ved da godt, at du kører med mig, for at jeg skal falde i søvn; men det vil jeg ikke; for jeg vil ned og se måserne (mågerne)!" Vi kørte så til havnen og så og hørte det mylder af store måger, som altid var der. Men det hjalp ikke, så jeg kørte over et par broer til nogle småøer, som også var forsynet med mange fugle; men heller ikke det hjalp. Nu kørte jeg tilbage og sydpå, hvor veien går højt op, og pludselig på en meget smal vej faldt pigebarnet i søvn; men jeg måtte køre langt, før jeg havde mulighed for at vende, da der ingen sidevej var, før vi kom til den bro, som fører over Selbjørnvatnet. Nu var det om at køre stille hjem, så hun ikke vågnede, og det lykkedes, og vi fikk ro, til forældrene kom ved midnatstide og overtog vagten!"
(s. 460, "Arvegods - Stumper af en mosaik", P. G. Poulsen)

Do I dare and dare I do
what others take for granted?
To see and to be seen too:
will my whole life be wanted?

I feel there are some proper forms,
which I should use without much toil.
A secret formula, without the worms,
but ages old and close to soil.

Seize the day or seize it not
that is the golden question.
Yet the wisest still cannot
answer Hamlet's question.

A divided house cannot stand
and so the call must be
to either choose the safest ground
or risk the path you don't see.

ORIGINAL POEM (c) Henriette W.
2008

I dag kom varmegradene som en overraskende regnskur. Oppimot 20 grader i sola! Jeg kan allerede skryte av en viss farge selv om den ikke er særlig fremtredende. Hurra hurra!

Siden vi bor i sokkelleilighet blir vi alltid like overrasket over å finne solglimt utenfor døra. Vi har nemlig solskinn i vinduskarmen i løpet av natta og tidlig morgen. Ellers får vi gjenskinnet via naboens stuevinduer. Med andre ord er vi nesten som huleboere. Så da jeg i dag våknet, spiste frokost, kledde på meg strømpebukse, kjole, høyhalsa genser, skjerf og jakke - fikk jeg et sjokk idet jeg gikk ut ytterdøra. Det første hintet var sola, det andre var andre mennesker i singlet og t-skjorter, og det tredje var varmesjokket som slo imot meg. Jeg kvittet meg raskt med skjerfet for å si det sånn.

Etter en tur på butikken hvor jeg benyttet meg av "lego til 50 %"-kampanjen hos BR Leker (bilder kommer senere), dro jeg hjemover. Mens jeg satt i bilen satt jeg og koste meg over det gode været, selv om det var altfor varmt inni bilen. Så tenkte jeg at jeg bare MÅTTE ut i dag. Ikke noe sofalesing! Men siden vi mangler et sted å sitte/ligge ute, falt valget på enten sykkeltur for å fylle luft på dekkene, eller fjelltur.

Jeg valgte fjellet.

Så var det disse lærerne da... Som regel har jeg alltid hatt veldig flinke lærere - de kan stoffet sitt, de er strukturerte, de kan lære det bort, og de kan ikke minst være konsekvent i rettinga! Men så har det seg slik at i blant dukker det opp et par heller tvilsomme karakterer i klasserommet. Man blir sittende der i de 15 første minuttene av første time hvor vi gjør oss opp en mening om læreren. Når det første som da kommer ut av lærerens munn er: "Eg sku egentlig ikkje ha detta faget, men eg måtte berre ta det" kan man omtrent være sikker på at dette kan bli et utfordrende semester...

Men det er ikke bare den negative holdningen til sin egen situasjon som gjør akkurat denne læreren til en av mine mest (unnskyld) mislikte lærere...og jeg har allerede vært igjennom et par som er heller mindre heldige med læringen sin... Jeg skal ikke bli slik. Både i sådan måte at jeg hverken skal klage (bortsett fra når det gjelder eksamen) eller bli en lærer som skaper mer irritasjon enn motivasjon. For det er faktisk mulig å gå utover sine egne grenser og meninger i en klasseromssituasjon.

Når man er tildelt et fag og skal sørge for at elevene får noe vettug kunnskap på forelesningene, da gjør det lite for motivasjonen å klage over ens egen situasjon (som en forsåvidt har valgt å ende opp i selv - det er jo bare å si nei takk til stillingen).

Det er også viktig at når man har satt opp et pensum, forholder man seg faktisk til det, særlig når elevene har brukt nesten 500 kr på én eneste bok. Man sier ikke at, "nei, den boka liker jeg ikke lenger så jeg vil forholde meg til mine egne notater og artikler." I tillegg er det noe som heter å være pedagogisk. Det finnes andre måter å gjøre ting på enn å lese opp fra en bok...

Og når faget er ment å være praktisk, så pøser man ikke på med hard teori i alle skoletimene. La elevene gjøre oppgaver! Det er jo faktisk det de skal gjøre!

Når oppgavene så skal rettes - og det antas at alle elevene har gjort de samme oppgavene - så være konsekvent. Det nytter ikke å si til noen elever at de fortjener en smiley for rett artikkel foran et substantiv når andre får skjenn for å ha skrevet akkurat det samme. Det er faktisk på grensen til diskriminering (i hvert fall kan det oppfattes slik). Selvsagt trenger man ikke rette alle oppgavene på én gang - lærere er jo ikke supermennesker - men selv om man legger bort oppgavene til neste dag betyr ikke det at man bare kan glemme den rettinga man allerede har gjort!

Så var det eksamen. Jo, der kan man si mye. Det første som er mest opplagt er at man passer på skrivefeilene sine - særlig de som kan skape tvetydighet og forvirring. Det er faktisk meningen man skal være en rollemodell for elevene, OG man skal kunne faget sitt. Så da tar det seg heller dårlig ut å glemme og skrive vesentlige og viktige ord som knytter en setning sammen slik at man faktisk kan forstå den. Når man da skal sette inn udefinert, definert eller ingen artikkel, kan det skape problemer. For hvordan skal man sette inn artikler i denne setninga:

"In most respects_____things can be done by______communication today are......."

*kremt* Hallo? Hva er det som skjer? Det går ikke an å si hverken "in most respects the things can be done by the communcation today ARE" eller "in most respects things can be done by communication today ARE"... Det mangler faktisk et relativ-pronomen! "the things THAT can be done by communication today are...." Jeg skjemmes ikke over å være språk-geek når det gjelder slike ting.

Og hvor er læreren som egentlig skal dukke opp på eksamen for å svare på spørsmål om hvordan oppgaveteksten (med skrivefeil og alt) skal tolkes? Det hjelper ikke at en eksamensvakt kommer en time på etterkant og sier: "læreren var her, men kom ikke inn i dette rommet. Nå er hun dratt."

....takk og hei. Stor hjelp å få fra slike lærere ja.

Nei, slik skal jeg ikke bli. Forhåpentligvis kommer jeg til å være altfor pirkete, samt at jeg slipper presset med å lage en eksamensoppgave. Ha!

HAHAHAHA! Kongebra parodi! Har du ikke alltid lurt på hva som faktisk skjedde med Jawaene, og Beru og Owen Lars i A New Hope? Her er en mulig forklaring:

 TROOPS

Man kan jo ikke la være å bli litt begeistret for setningsanalyse, setningstrær og generelt syntakslære når man endelig har knekket koden! Det er jo sånn i alle dag at når man først har skjønt noe, så sitter det. For meg tok dette tre dager med intens setningsanalyse av en setning fra William Faulkners Absalom, Absalom! Noen lurer kanskje på hvorfor jeg i all verden satt i TRE DAGER og drev med setningsanalyse av EN ENKELT setning, og som resultat av dette skrev en 8-siders semesteroppgave? Jeg siterer (etter egen hukommelse):

There would be the dim coffin-smelling gloom sweet and oversweet with the twice-blooming wistaria against the outer wall by the quiet savage September sun impacted distilled and hyperdistilled, into which came now and then the loud cloudy flutter of the sparrows like a flat limber stick whipped by an idle boy, and the rank smell of female old flesh long embattled in virginity while the wan haggard face watched him above faint triangles of lace at throat and wrists from the too tall chair in which she looked like a crucified child; and the voice not ceasing but vanishing into and then out of the long intervals like a stream, a trickle running from patch to patch of dried sand, and the ghost mused with shadowy docility as if it were the voice he haunted where any else would have had a house.

Setningstre (og den er ikke komplett en gang! Og stjerne til den som skjønner noe av det!)

Henriette har hatt eksamen om morfemer og sånt

Så sitter man igjen foran datamaskinen etter at alle andre i huset har tatt kvelden. Ikke akkurat en situasjon jeg er helt ukjent med. Man kan vel nesten si at noen ganger forventer jeg bare at det skjer. Noen ganger har det stukket ut et hode fra et eller annet soverom og klaget over det høylytte tastaturet (alle lyder blir så utrolig høye når man skal sove), eller lurt på om ikke jeg også skal legge meg. "Joda, neida, jeg skal ikke sitte så lenge. Skal snart legge meg." Velbrukt og kanskje oppbrukt? Vel, folk vet jo ikke når jeg legger meg siden de allerede har sovnet når jeg hopper i køys. Funker fint for meg.

Det er som om jeg trenger denne tiden før natta for meg selv. Eller så er det at jeg bare gruer meg til å legge meg. Ikke at jeg har så mange skumle drømmer eller noe sånt, men jeg bare liker ikke å måtte legge meg. Søvnen har jeg ikke noe problem med, det er heller det å faktisk våkne OG stå opp av senga. Men akkurat hvorfor jeg ikke orker å legge meg, nei det vet jeg ikke. Kanskje fordi da kommer morgendagen så mye raskere? Eller at jeg vil ta igjen de tapte timene fra morgenen da jeg sov litt ekstra? Jeg kan sikkert finne en haug unnskyldninger - er ganske flink på det!

Leste en Nemi-stripe forresten om unnskyldninger. Eller for å være mer spesifikk, forklaringer på hvorfor man svarer 'nei' på noe. Slik som "vil du være med til [insert name]?" Nei, det har jeg absolutt ikke lyst til. Tenk om verden hadde vært så enkel! Selvsagt sier man ikke slikt, med mindre man er fryktelig modig og det er ikke jeg. Jeg tror jeg er nærmere Nasse Nøff enn Chuck Norris.

Har forresten er teori om at de beste ideene kommer på natta. Kanskje det er derfor jeg like å sitte oppe så lenge? Jeg synes jo selv at de beste tingene jeg har skrevet (sånn rent bortsett fra bloggen) har kommet etter alle andre for lengst har tatt til fornuften og kommet seg i seng. Hmm, jeg får jo alltid de beste ideene akkurat idet jeg ligger i senga, og da er det for sent å stå opp og dagen etter har jeg selvsagt glemt de helt. Typisk.

Rart hvordan de beste tingene kommer når man skal til å sove. Jeg husker mange netter hvor jeg har lagt meg til rette for å sove, men så snudd om og begynt å prate i stedet (i de tilfellene jeg ikke har vært alene på rommet). Man er så mye friere på natta! Ingen som er i nærheten for å bedømme. Verden er på en måte utenfor soverommet og kan ikke komme inn med sine konvensjoner og roller. Man kan være helt og holdent seg selv. Enda en grunn til at jeg liker å være oppe? Huff, dette hørtes ut som et typisk dikt av John Donne - "this bed is our world and the other world is outside these four walls and cannot get in". Han var en håpløs romantiker...

Ha! Så plutselig at jeg har tatt en ny "Henriette" - starter i en ende og havner i en annen. Men antar det er en rød tråd i innlegget? Mulig det. Vi kan si det handler om natta, og det gjør vel egentlig det. Men hvem gidder vel bry seg med det? Er jo ikke som om dette kvalifiserer til en Nobelpris i litteratur. A girl's simple nightly rambling. Det hadde tatt seg ut!

Nei, hu og hei, kom deg i seng!

I dag opplevde jeg en av mine mange stunder hvor jeg begynte å tvile på menneskehetens fremtid. Det er egentlig ganske skummelt å tenke på og jeg starter med en gang å tvile på tvilen, hvorvidt jeg skaper en frykt basert på fiksjonelle stereotyper og diverse andre uhumskheter (er det et ord?) eller om det faktisk er basert på noen helt reelle årsaker. 

Det hele startet med en dokumentar på NRK3 om Hollywoods skurker og hvordan filmindustrien har vært med på å både skape og tilbakevise stereotypiske bilder som påvirker resten av samfunnets tankegang. Som for eksempel synet på arabere og muslimer - et for så vidt hett tema akkurat nå. Det er ikke tall på hvor mange filmer som på en eller annen måte har dehumanisert arabere og muslimer og gjort de til skurker, slik at de få skurkene vi møter på plutselig representerer 1,3 milliarder mennesker i Midt-Østen.

En gang i tiden var det afro-amerikanere og indianere, og her i Norge har samene hatt det vanskelig i mange år. Vi liker å tro at ting forbedrer seg, og det gjør det jo også, men det skjer ikke over natten. Hvor mange år har det gått siden minoriteter krevde likestilling for første gang? Hvor mange år har ikke hvermannsen gått rundt og holdt i live et stereotypisk bilde av samer, indianere og afro-amerikanere? Hvor lenge skal vi mene det samme om arabere og muslimer?

Det er ingen hemmelighet at muslimene har hatt det tøft etter 11. september, og det er heller ikke er overraskelse at USA er den største pådriveren bak dette. Det meste kommer fra USA. Politisk, økonomisk og kulturell import. Det er ikke bare MacDonalds og Starbucks som krysser Atlanteren - det er også holdninger. Når landet man bor i må holde et politisk forhold stabilt og i live til USA er det ikke rart at andre meninger sniker seg inn under radaren. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg misliker USA, men jeg vil påpeke at grunnen til dette er Bush-administrasjonen, ikke folket som en enhet. Jeg innrømmer at det er en menneskelig svakhet i meg; jeg overfører følelser for én ting til noe annet: fra Bush til landet som enhet. Dette er galt, men er det likevel så rart?

I dokumentaren ble det påpekt hvordan religiøse kanaler (altså kristne og andre) kjører anti-muslimsk propaganda til sine seere. Dette leverer også holdninger til hvermannsen ellers i samfunnet, og USA kan i hvert fall ikke sies å være et land med få troende. For meg virker det som at når en amerikaner først tror på noe, så tror han eller hun med hele seg. Jeg skal heller ikke legge skjul på hvor mye jeg misliker såkalte "frelsere" og prekere. Å dytte ting inn med teskje, som jeg føler de gjør, er ikke min måte å gjøre ting på. Å tro på noe er en helt personlig ting, og hvorfor skal man føle trangen til å banke det inn i folk? Nå inntar jeg vel en høyere moralsk stand, men det får så være.

Jeg merker at det er vanskelig å holde seg objektiv i en slik argumentasjon. Jeg blir lett subjektiv, noe jeg synes selv at jeg sjeldent blir, for jeg liker å se ting fra begge sider. Men saken er den at når alt kommer til alt, så har jeg mine tvil for menneskeheten. Jeg går faktisk rundt og undres om jeg kommer til å leve så lenge at jeg opplever USA eksplodere fra innsiden. For det er det jeg tror kommer til å skje før eller siden. USA er en tikkende bombe, og en eller annen dag kommer ting til å rase ned. "The American Way" kommer til å være USAs fall.  Den store multikulturen virker så distansert fra en administrasjon som tar store internasjonale beslutninger på vegne av et folk som er bundet mer av at de forholder seg innenfor de samme landegrensene enn at de er en felles identitet utover å være like i at de er ulike. Bush-administrasjonen har vist at den setter politisk og økonomisk ekspansjon foran en indre stabilitet. Irakkrigen var en stor fiasko med en eneste god ting (at Hussein forsvant); USA skulle aldri vært involvert. Afghanistan...vel, ting går ikke så strålende der heller, gjør det vel? Sivilie tap i en politisk krig. Hvorfor må det alltid være uskyldig blod som går tapt?

Jeg kan sikkert sitte slik i timesvis, men det blir som regel aldri mer enn usammenhengende babbel som starter i den ene enden og havner på et helt annet spor til slutt, og den lille fornuftige stemmen bakerst i hodet sier det er lurt å legge seg. På tide å lytte til den og skyve bekymringene og irritasjonen til en annen dag.

Så kom plutselig vinteren. Her hadde jeg gått i flere dager og frydet meg over den bare asfalten og sola som skinte dagen lang. Klippet håret kort og farget det, gjorde jeg også. Var egentlig veldig klar for vår og blomster.

Men neida, dette skulle ikke vare.

Skjønt, den første skuffelsen har faktisk gått fort over. Mest fordi jeg klarte å finne gleden i masse snø igjen, noe som kan bedre forklares i dette bildet, laget av min trofaste huskamerat på hennes splitter nye wacom-tablet:


At vi har hatt flere snøballkriger og snølek med "naboungene" har også hjulpet veldig på humøret, selv om man blir ganske sliten etterpå...

Og hva skal man egentlig gjøre en tirsdagskveld i begynnelsen av april? Fornuften lurker bak i hodet som en irriterende nasal pipestemme og babler i vei om hvor lurt det hadde vært å gjøre den engelskoppgaven til torsdag. Men ironisk nok er det øyeblikkelig en annen stemme, litt mer oppgitt og defensiv, som sier at det er nettopp det jeg skal gjøre i kollokviegruppe i morgen, så hva er vitsen med å gjøre det nå? Okei, sier pipestemmen, men hva skal du finne på da?

Ja, nettopp, hva skal jeg finne på for å få tiden til å gå? Ettermiddagene og kveldene kan av og til gå litt sakte ute på Kvaløya. Ikke at det er en kjedelig plass å bo - for all del - men enkelte dager går tida tregere enn andre dager, og jeg tviler sterkt på at det er på grunn av nylig innstilt sommertid, selv om en tredje stemme forteller meg at det nettopp er derfor. Ærlig talt, av og til er til og med hjernen min helt uforståelig for meg selv. Faktisk litt ofte, men ikke så ekstremt som enkelte dager.

Så langt i kveld har tiden blitt brukt til å ligge på gulvet med beina i været, lyttet til musikk (City and Colour / Death Cab for Cutie), sett på reisemål for sydenferie (Sigrid og jeg vil på stranda), brukt tid på facebook (alles lurkeplass - snike seg rundt og komme unna med å gjøre ingenting), og nå til slutt endt opp på bloggen. Det er rart hvordan man bruker tiden når man vil unngå dårlig samvittighet ved å ikke bruke den til noe fornuftig. Utsettelsesmetoden funker perfekt! "Nja, jeg orker ikke lese enda. Skal bare sjekke mail først..... Skal bare kikke litt på facebook....."

'Skal bare, skal bare', pleier min mor å si. 'Henriette Skal-Bare-Skal-Bare'. Kanskje jeg skal bytte navn til dette? Jeg er ganske flink med slike utsettelsesmetoder. Kan det gjøres i dag, så kan det også gjøres i morgen, mener nå jeg. Er det ikke livsviktig eller tidsfrister, så kan det utsettes. All for the sake of doing nothing! It's the best excuse!

Okei, til og med nå bare utsetter jeg med å prate tøv. Det er nok bare en av de dagene. De dagene som bare er på en spesiell måte og som man ikke kan gjøre så mye med. Enkelte perioder er det mange slike dager. Hvorfor, tja, det er sikkert et spørsmål for de beste hjernene innen psykologien. Men der har jeg brent meg på å være hobbypsykolog, så jeg skal bare holde meg unna!

I det siste har det uansett vært litt merkelig. Og det meste kan oppsummeres med musikk. Musikk kan som sagt beskrive utrolig mye, og enkelte artister, sanger og plater kan få en særdeles spesiell plass inni en person. I hjertet, i hjernen, i sjela (om man vil være virkelig dyp). Men det er ikke egentlig ikke en sak å le av. Musikk er en ganske indikasjon på følelser. I hvert fall i mitt tilfelle. Som jeg har fortalt enkelte, så farges perioder i livet mitt (om det er timer eller dager, det varierer) av musikk. Jeg kan høre en sang som går rett til hjertet én dag; en sang som bare beskriver akkurat det jeg føler, selv når jeg selv ikke kan sette ord på hva som skjer inne i meg akkurat da. For tiden er det mange sanger, og de er alle knyttet til humøret mitt. Basert på type musikk de tilhører, så vil jeg si jeg er inne i en rolig periode. Peace and calm.

"The Story" av Brandi Carlile. "Hello! I'm in Delaware" av City and Colour. "Battles of the Heroes" av John Williams - Star Wars Episode III Return of the Sith. "I Will Follow You Into the Dark" av Death Cab for Cutie. Og det meste av James Brown.

Hmm, kanskje jeg skal begynne med en egen musikkboks ved siden av her? Det er en tanke.

En annen tanke som slo meg er at det er 1. april i dag. Men det blir nok ingen aprilspøk på meg. Men jeg gratulerer Fred & George Weasley med dagen!

Wallpapers is the new thing, man! Photoshop FTW (especially when you've got a sick day)!

And now for the final post in this "York diary - a girl's fantasy dream come true"....or not... At least not as dramatic as that. Of course, this has been like a dream and it has certainly been true, but I wouldn't take it as far as say it was my life's dream come true. A good part of it, but not the whole shebang. I've got a few other dreams that fall into that other 'dramatic' category.

Anyway, this final installment in York diaries is written on my mum's computer at home. The shiny Windows Vista is glistening in my face and I'm suddenly remembering why I don't like it. Don't trust everything that shines, the saying goes. Or something like that. But I digress. Yes, this is written at home, in Bardu, some eight hours after I landed on Tromsø Airport. I'm finally home.

It's both sad and not to actually be home again. It struck me how odd it were when people around me were speaking Norwegian instead of English! I certainly missed that, and I'm sure the odd English words and phrasings will come into my everyday language for the first few days. I certainly want to say things in English rather than in Norwegian, but to accommodate other people, I try to refrain. So far so good, at least.

I should probably do some summary on the past week, seeing as I haven't written anything since last Sunday. Forgive me if it seems short or less detailed, but there's just been a lot of impressions and I'm still jet-lagged, so I will probably not go on for long.

The week has once more been dominated by school, apart from that one day I had to stay home because I was ill. Yes, of course I was ill. I always get sick towards the end of my journey (mysteriously enough). Coincidentally, a few of the others in my group also got sick, so it might have been a bug going around. I refuse to believe in food poisoning or anything like that (although my mind certainly supplies a lot of hypochondric worst case scenarios). So the past few days haven't been the best of the trip, even though I was touched how people looked after me and were concerned for my health! It was really great to know people were around even though I was far from home.

We also had to do a project to be presented on Friday. My group got York Minster, the second largest Gothic cathedral in Northern Europe. It was HUGE! I got a few photos, but none of them can do justice to the immensely beautiful architechture and sheer size of the cathedral. I'll have to look it up somewhere else if anyone want to see it. As a part of the project, I also attended an Evensong (smaller than the Holy Communion) to see how it differed from Norwegian services. Since this was an Anglican service, the choir (that day it was the boys' choir) dominated the service. It was truly wonderful singing! So pure, so beautiful. I only missed not being able to join in.

Apart from school, the last week was mostly spent watching football, discussing football, finding a few football pubs, and generally being sociable and out nearly every night. It was great! I really got to know people from my class (and from Oslo) better, and we had a wonderful time. Oh, and I got my 'historical photograph' taken with a few others. If I ever get to scan it, I will put it up, but for now I can reveal it had to do with Medieval costumes and background...

Right, I said this wouldn't be a long thing, so I'm ending it here. My feet are in a desperate need for a special bath! They've been following the lyrics of "These boots were made for walking" for two weeks, so it's long overdue!

Thanks to Bob and Claire of Adams House, York (if anyone's in the vicinity and needs a B&B - that's the place to go). Thanks to the great and wonderful teachers at the NSC for interesting and engaging lectures and seminars. And most of all, thanks to everyone from Tromsø and Oslo who made this trip a memory for life! Cheers, mates! It's been a wonderful trip!

And here's for the next installment of the infamous York diary! (Insert dramatic, cheesy Star Wars music. Or simply some James Brown.)

Well, things are going quite well here in York. Going on day nine (or something), the last couple of days cannot be said to be anything other than calm and relaxing. Or at least as calm as they could be, especially considering Saturday shopping where traffic's a real pleasure... I waited for the city bus for nearly an hour (!), watching as one-two-three-four buses passed right by me because they were packed with people! Talk about rude English drivers! Yeah, that's something I'm infinitely happy we don't have much of in Norway. Here in England, they don't actually stop politely for you to cross the road. They just drive. Fast. I count two-three times where someone (and myself) have nearly been run over by a mad Yorker.

Apart from the crazy road rules here over the pond (left-hand driving, no lights on at daytime, general rudeness), I'm enjoying the English life very much. English breakfast with tea, eggs, toast and bacon every day. English teachers that are simply over the top in their ability to teach - I've really learned a lot interesting stuff here in just a week compared to six-eight weeks at home. English landlords (they're really nice - Bob and Claire that is). English pubs (the atmosphere is much more cosier and warming). English football....no, scratch that.

Football has been another subject you can generally bring up in any conversation and keep the boys going for days. I almost fell asleep last night after some had been at Blackburn and Liverpool matches and were relating the wonderful experience they had... Not that I really dislike them for it. They're just cute little bunnies when they get all excited like that. I just wish I could find some ounce of excitement as well. Perhaps the trip to a local pub this afternoon to watch football might change it. Or I'll just have to prop myself full of sugar and go wild (Cherry Coke seems to have the same effect as alcohol, only without the headache and drowsiness). Yeah, I'll probably do that.

Anyway, being here in England (and York in particular) makes me wish I'm not going back next Friday. It's just too much fun to be here! Great people to hang out with (with a few exceptions of course), great food, great accomodations, great school... Everything's simply great and I love every minute I'm staying here! I really have to consider spending a semester abroad. In York, of course. The oldest and finest university in England - not even Oxford or Cambridge can compare, I've heard. There's just something about being abroad that's exciting and wonderous at the same time.

Of course, I think the main reason I'm enjoying this stay so much is the people I'm here with. I've really got to know more people in my class (and some from UiO), and I think this has been a social trip as well as educational. At least I don't feel as awkward around people anymore! Kjell-Willi and Kristian have really made me at ease here, and I made some new friends from Oslo (Natalie, Tahira, Valeria, Thomas). This is the best trip I have had since Budapest last April!

This seemed to be a nice place to end (on a positive note), and to my mum, who is probably worrying about me:

"Jeg har det toppers og du har ingenting å bekymre deg for! Jeg lover norske oversettelser når jeg kommer tilbake (om jeg ikke bestemmer meg for å bli her for evig og alltid). Glad i deg!"

P.S. James Brown er den ultimate uteplass-/dansegulvmusikken! Hva skal man med trance og dance når man har Mr B?

Jeg savner dere!!

And now I've finally got internet access AND power to the computer, meaning this blogging business might actually get somewhere during the next two weeks! Anyway, though I'm able to write in Norwegian since this is my own computer, I've decided to do it partially (or wholly) in English since we're encouraged to use English in writing and orally during our stay. No need to point out that we're not too good at it -- there's still a lot of Norwegian-speak since not everyone is at the same level, and communication can be difficult. But we get by!

So, about the past few days...

Saturday was the day I left for Oslo. There was a bit of panic (when isn't there?) just before takeoff as I kept wondering what I could possibly have left behind. Of course, I had remembered everything, even more clothes than I might actually use. But anyway, the trip to Oslo went quite alright, and though I stumbled along the airport looking for the correct spot where the hotel bus would pick me up, I ended up at Gardemoen Gjestegård in the end. I got a nice single room with adjoining bathroom and telly, got some decent dinner, and spent some hours working on my computer (a Trojan horse had run a little havock after the anti-virus software broke down - you know what they say: when the cat's away...)

Sunday morning I got up early, got to the airport and checked in my bag (only 19,6 kg!). The security check point took awhile as there was only one station in working order, but I got through allright without too much fuss. I did manage to make a fool out of myself even so... I went to the bookshop with the intention of buying a power adapter. I found the adapter and I went through the abroad check-point.....without having paid for the adapter... So, needless to say, I ran back to pay for it once I discovered the item was still in my hand, but the security wouldn't let me go back! "Once you pass this point...etc...etc" I had to plead, I was upset and just pictured my face on every CCTV footage: off to the great abroad with booty in my hand. One of the men took pity on me, though, and followed me to the bookshop so I could pay for the item. He understood, he said, that people got stressed out at the airport. Some had even forgotten their children......

I met up with my travelling companion, Kjell-Willi, at the gate and the rest of the trip seemed like a walk in the park. I got some sleep, ate, read, and generally enjoyed myself. Until the landing in Manchester... There was wind. Lots of it. And the plane was shaking back and forth. I got scared - it must have been the first time, as far as I can remember...

This was just the beginning of the tense trip... In Manchester we couldn't figure out where to pick up our pre-paid train tickets, and promptly lost our bus to the railway station. Taking a cab, we reached the station in time....only to find out the people at National Express had sent us to the wrong station. Luckily, our tickets were flexible and we jumped on a train to Leeds. From there we went to York.

Once we got through the door at Adams B&B, we were immensely pleased! I got a big doubleroom all by myself (own bathroom, tv and kettle - there'll be photos later), we ordered take-out, and got to know a few students from Oslo who had unfortunately been sent here two-three weeks earlier than their bookings. They were sorted out, though, so all is right in the world, I suppose.

Monday through Wednesday has been filled with school (Practical Approaches to Literature, Special Relationship between UK and US, Brummy - Britain's Worst Accent?) and guided walks and shopping in York. Though, so far we have only been familiarising ourselves with the area, the food, the weather, and the bus lines. It's been shifting weather, a bit cold, but I fortunately packed warm clothes and is a happy bunny right now.

However, I'm not about to stay cooped up in my room writing on my blog, so I'm off to spend some relaxation time with my fellow students. I'll be Bach.

"Har jeg nå husket alt?"

Det er det man alltid spør seg selv før man forlater huset til fordel for kalde flyplasser og reisestress. Det store utland står for døren og igjen kommer alle minner om å være småspist, stressa og spent. SSS. En fellesnevner for de fleste reiser som involverer flere netter borte fra ens trygge seng og hjem. Men det er jo litt spennende også! Jeg skal tross alt til ENGLAND, home to the British accent and scones!

Som en liten advarsel: dette kan bli det siste innlegget på norsk inntil jeg er tilbake på norsk jord igjen. Som jeg erfarte på min London-tur i 3AFA er engelske tastaturer slitsomme å skrive på når man må erstatte æ, ø, å med ae, oe, aa. Så jeg kommer sikkert til å ende opp med engelsk (beklager, mamma) - særlig siden vi er oppmuntret til å bruke engelsk utenom skolesammenhenger mens vi er i York.

Men ja, hvorfor skal jeg til York, England? Studietur. Vi kaller det det. To uker med "Britain and terrorism", "Britain's Worst dialects?" og "British literature". Eller noe sånt. Skole er det i alle fall. Og vi skal ut og møte folk. Bare tanken skremmer meg, men heldigvis er jeg ikke alene på turen, selv om jeg er den eneste som må ligge på enerom. Hvorfor? Fordi hun jeg skulle bo sammen med, avlyste turen - så jeg har fått enerom på gjestehus. Men frokost er inkludert i prisen. Yippy-yay!

Tilbake til disse nervene... Det startet for et par dager siden. Plutselig var alle beskjeder som har blitt gitt, blåst fra mitt hode. Skulle vi ha med sengetøy? Håndklær? Hvor er passet? Reiseforsikring? Helsetrygdekort? Billetter? Hvor mye klær? Skolebøker?

Det hjalp ikke at læreren som skal være reiseleder måtte avlyse møtet vårt i går pga sykt barn.

Det hjalp heller ikke at jeg i går kom på at jeg skal levere en oppgave i dag...som fremdeles er bare halvveis ferdig.

Men ting har en tendens til å ordne seg til slutt. Det skjer alltid, og hvorfor skal denne gangen være noe annerledes? Jeg vet at pass, forsikring, billetter og helsetrygdekort er ordnet og klar for avreise. Jeg vet at bagen er stor nok til å romme alle klærne jeg må ha med. Jeg vet vi ikke trenger håndklær og sengetøy.

Jeg vet alt dette, men nervene vet aldri slike ting. De elsker usikkerhet. Da får de jobbe optimalt! Alle elsker en skikkelig workout, eller hva?

"Off to work with you now, you silly girl!"

...når du sikler etter og har villig til å bruke penger på:






.....blant annet.

To dager på rad har jeg og Sigrid havnet på et eller annet kulturelt arrangement, og begge gangene har faktisk vært utrolig overraskende bra! Onsdag kveld hadde jeg fått beskjed om at korøvelsen var avlyst til fordel for en konsert i Domkirka, og siden jeg får så lett dårlig samvittighet for å da ikke møte opp på øvelse (selv om det er avlyst), så dro jeg også på konsert.


Artistene bak konserten var da Trio Mediæval med Birger Mistereggen. Og hvilken fantastisk konsert det var! Perkusjon og vokal i norsk folketone- og middelalderstil: det åpnet med vinden som gikk over de nord-norske omgivelsene og endte med en nydelig fremføring av "Eg veit i himmerik ei borg" og "Nu solen går ned". Man ble nærmest fullstendig sjalu over de lette trillene og sprangene disse tre kvinnene gjorde, samtidig som man ble forundret over de særegne stemmene som fungerte så flott sammen. Rett og slett en fantastisk konsert!

Karakter: 6

Det andre kulturinnslaget var i går kveld, torsdag. Da dro jeg, Sigrid og Lena på Kautokeino-opprøret.

Dette var en tankevekkende, utfordrende, og utrolig bra film! Skuespillerne gjorde en slik fantastisk innsats med å vekke medfølelse, sinne, og redsel. Sundquist klarte i hvert fall å få meg så sinna over denne prestefiguren han spilte, og minte meg på hvorfor jeg misliker så sterkt rollen presteautoriteten hadde i fortida. Religion skulle aldri hatt en rolle i politikken, og dette er noe jeg fremdeles står for. Den uskyldige og modige Elen vekket medfølelsen i meg der hvor hun midt under den hellige gudstjeneste stod fortvilet og ba om hjelp til å samle flokken. At samisk kultur alltid har vært noe jeg vil lære mer om, det er det ingen tvil om, og jeg er ganske sikker på at dette er en film jeg ville vist mine historie-elever når vi skal snakke om 1800-tallets Finnmark og fornorskningsprosessen.

Karakter: 6

Man har så mange drømmer i løpet av et liv. Fra barnsben av blir vi spurt hva drømmene våre er, da som regel for fremtiden. "Hva har du lyst til å bli når du blir stor?" På den tiden var det så mye rart man ville bli også, men selv husker jeg ikke et klart svar på dette spørsmålet før jeg var rundt 10 år gammel. Da hadde jeg begynt å se på tv og krimserier, og mitt store idol ble "Detective Tessa Vance" fra Murder Call. Hun skulle jeg bli! Det var ikke noen tvil om det! Og i åttendeklassen hadde jeg et yrkesprosjekt om politibetjenter. Så utrolig spennende det hørtes ut! Målene mine stod som klare for meg: først ungdomskole og videregående, siden videre til Bodø eller Oslo på Politihøgskolen.

Et par år senere var denne drømmen lagt på is, akkurat som tv-serien. Den varte i tre sesonger og man kan si politiyrket ble en fjern drøm når serien sluttet. Litt som om piffen bare forsvant. Nå vet jeg derimot at den aldri forsvant, men ble liggende i bakhodet mitt likesom tv-serien som forandret drømmene mine. Ikke at jeg nå plutselig har bestemt meg for å bli etterforsker igjen - jeg har blitt såpass gammel at jeg skjønner hvordan virkeligheten er. Jeg er nogenlunde kort og lite skummel som politibetjent, selv med det skumle lærerblikket; det hadde ikke funket. I slike situasjoner blir man litt melankolsk og trist, for man føler man har mistet noe av seg selv, og det er aldri en lykkelig stund. Likedan har det vært med andre drømmer.

Men det er merkelig hvordan ting og situasjoner kan forandre eller gjøre oss oppmerksomme på drømmene våre. Etter jeg hadde lest Ringenes Herre to-tre ganger i løpet av en sommer havnet jeg på en bølge av fantasymania. Plutselig hadde det åpnet seg en dør til alle disse fantasiene man hadde skapt i løpet av barndommen sin, og det fikk endelig utløp på dataskjermen jeg lenket meg fast til i timesvis. Jeg tegnet kostymer og kart, skrev bakgrunnsinformasjon om kulturer og historier, og skapte handlingsskjeletter for bøker som ble forsøkt skrevet. I dag sitter jeg med syv forskjellige utkast til den samme verdenen som jeg skapte i de årene etter Ringenes Herre-sommeren. Nå har jeg ikke lest de på et par år, heller har jeg ikke sett på de gamle tegningene, men alt er likevel godt lagret i minnet, både fysisk og mentalt.

Drømmen om å en dag skrive en bok - uansett sjanger - er fremdeles en del av meg. Den har ikke blitt forkastet etter møtet med virkeligheten, slik som politiyrket, men har fortsatt en plass i minnet og et ønske om å slippe ut en gang i fremtiden. Jeg er ung. Jeg har mange år foran meg, mange ting jeg skal lære og oppleve. Alt dette trenger jeg til en eventuell roman eller annen litterært verk. Sådann skiller denne drømmen seg fra yrkesvalget mitt. Det er et godt spørsmål om akkurat hvorfor, men jeg tror det har noe med hva som kan og ikke kan realiseres. Jeg kan ikke leve av forfatterskap, det vet jeg, og jeg kan heller ikke bli politibetjent.

Noe jeg vet jeg kan bli, og faktisk være litt flink til, er lærer. Lærere er evige studenter - en annen drøm jeg bærer med meg - og vil alltid finne noe nytt å lære. De fagene jeg kommer til å være lærer i, og de situasjonene jeg vil møte videre i livet, er alle viktige til den dagen jeg bestemmer meg for at nå skal jeg skrive "boka mi".

Så mange drømmer, så liten tid. Selv om man er ung føler man tidspresset. Man skal skynde seg å oppleve reisedrømmene sine før man blir bundet av familie og jobb. Man skal skynde seg å velge et yrke man kan leve av før man blir "for gammel", og logikken tilsier at det du drømmer mest om, er ikke nødvendigvis det som vil gi deg best avkastning. Så da må man finne noe annet. Penger er tid og tid er penger. Men drømmene kan ingen ta i fra deg! Så man gjør som elven og finner et nytt leie når ting står i veien. Jeg synes selv at jeg har gjort et klokt valg, og det er vel det som teller?

Men drømmer...det er noe rart noe. Man tror man mister de, men så finner de veien tilbake, og de følger med deg uansett hvilken vei du tar gjennom livet. Noen av de blir drømmer man angrer man ikke fulgte, og noen av de blir drømmer man fremdeles håper skal gå i oppfyllelse. Inntil jeg angrer på at jeg ikke fulgte min store drøm, ser jeg fremdeles for meg at jeg skal på et eller annet vis bli forfatter en dag.

Noen ganger kommer man bare tilfeldigvis over noe utrolig komisk, denne gangen fra YouTube. Det er utrolig sær humor, men utrolig bra humor likevel! Den evige kampen:

Så var man i gang med det nye året. Faktisk nesten helt for fullt! Julen ble en knallsuksess (rent bortsett fra 3-dagers magevirus som bestemmer seg for å komme akkurat når man er på jobb...) og nyttårsaften var en fantastisk kveld med alt det flotte fyrverkeriet man alltid blir fascinert av! Synd det blir mindre tilgjengelig neste år...hvis myndighetene og øyelegene får det som de vil. For å sitere en kjent fyrverkerientusiast: "Nå har jeg sendt opp min siste rakett!" ... Men man tviler likevel på at det faktisk vil forholde seg slik. Neida, kjenner man seg selv og andre entusiaster rett, så er det ikke slutt på fyrverkeriet ennå!

Ellers er jeg kommet tilbake til studiebyen...og en leilighet som er bare 5 % unna komplett ferdiggjøring! Kjøleskap med fryser, vifte, vaskemaskin og diverse andre greier har kommet til rette i løpet av julen...eller kanskje var det de to dagene før jeg kom tilbake? Kom jo en liten stressemelding forrige fredag om når jeg kom tilbake... Men dette er jeg vant med. Er bare koslig.

Likevel, at vi nå har fått kjøleskap gjør at vi faktisk kan lage mat i leiligheten (OG oppbevare dem)! Så i dag gikk startskuddet for innkjøp av alle essentielle greier man bare må ha på et kjøkken: krydder, alle typer papir og poser, melprodukter, pasta, ris, etc, etc. Utrolig artig å gå til kassa på OBS! i dag! Ble jo litt mye penger, men det er jo tross alt ikke noe man kjøper hver uke, så da går det greit. Åja, også har vi kjøpt inn kaffe, te, kakao og sjokoladesirup slik at vi kan servere et rikt utvalg varm drikke når folk kommer på besøk! Kaffe mokka har definitivt falt i smak hos oss.

Heretter følger en liten bildeserie av vår "nye" leilighet (legg merke til alle IKEA-opphengene på kjøkkenet! sparer masse hylle/skuffeplass!):

Mitt roterom...sett fra døra

Det "nye" kjøkkenet (sett fra gangen)

Andre halvdel av kjøkkenet (mot gangen)

1 av 3 IKEA-oppheng (krydder)

Benk og komfyr (m/ 2 oppheng - kniv & kroker)

Stue (sett fra gangen)

Stue (sett fra ytterdøra)

Inngangspartiet (der garderoben skal komme...i år, forhåpentligvis)