Skribling på veggen

Og hva skal man egentlig gjøre en tirsdagskveld i begynnelsen av april? Fornuften lurker bak i hodet som en irriterende nasal pipestemme og babler i vei om hvor lurt det hadde vært å gjøre den engelskoppgaven til torsdag. Men ironisk nok er det øyeblikkelig en annen stemme, litt mer oppgitt og defensiv, som sier at det er nettopp det jeg skal gjøre i kollokviegruppe i morgen, så hva er vitsen med å gjøre det nå? Okei, sier pipestemmen, men hva skal du finne på da?

Ja, nettopp, hva skal jeg finne på for å få tiden til å gå? Ettermiddagene og kveldene kan av og til gå litt sakte ute på Kvaløya. Ikke at det er en kjedelig plass å bo - for all del - men enkelte dager går tida tregere enn andre dager, og jeg tviler sterkt på at det er på grunn av nylig innstilt sommertid, selv om en tredje stemme forteller meg at det nettopp er derfor. Ærlig talt, av og til er til og med hjernen min helt uforståelig for meg selv. Faktisk litt ofte, men ikke så ekstremt som enkelte dager.

Så langt i kveld har tiden blitt brukt til å ligge på gulvet med beina i været, lyttet til musikk (City and Colour / Death Cab for Cutie), sett på reisemål for sydenferie (Sigrid og jeg vil på stranda), brukt tid på facebook (alles lurkeplass - snike seg rundt og komme unna med å gjøre ingenting), og nå til slutt endt opp på bloggen. Det er rart hvordan man bruker tiden når man vil unngå dårlig samvittighet ved å ikke bruke den til noe fornuftig. Utsettelsesmetoden funker perfekt! "Nja, jeg orker ikke lese enda. Skal bare sjekke mail først..... Skal bare kikke litt på facebook....."

'Skal bare, skal bare', pleier min mor å si. 'Henriette Skal-Bare-Skal-Bare'. Kanskje jeg skal bytte navn til dette? Jeg er ganske flink med slike utsettelsesmetoder. Kan det gjøres i dag, så kan det også gjøres i morgen, mener nå jeg. Er det ikke livsviktig eller tidsfrister, så kan det utsettes. All for the sake of doing nothing! It's the best excuse!

Okei, til og med nå bare utsetter jeg med å prate tøv. Det er nok bare en av de dagene. De dagene som bare er på en spesiell måte og som man ikke kan gjøre så mye med. Enkelte perioder er det mange slike dager. Hvorfor, tja, det er sikkert et spørsmål for de beste hjernene innen psykologien. Men der har jeg brent meg på å være hobbypsykolog, så jeg skal bare holde meg unna!

I det siste har det uansett vært litt merkelig. Og det meste kan oppsummeres med musikk. Musikk kan som sagt beskrive utrolig mye, og enkelte artister, sanger og plater kan få en særdeles spesiell plass inni en person. I hjertet, i hjernen, i sjela (om man vil være virkelig dyp). Men det er ikke egentlig ikke en sak å le av. Musikk er en ganske indikasjon på følelser. I hvert fall i mitt tilfelle. Som jeg har fortalt enkelte, så farges perioder i livet mitt (om det er timer eller dager, det varierer) av musikk. Jeg kan høre en sang som går rett til hjertet én dag; en sang som bare beskriver akkurat det jeg føler, selv når jeg selv ikke kan sette ord på hva som skjer inne i meg akkurat da. For tiden er det mange sanger, og de er alle knyttet til humøret mitt. Basert på type musikk de tilhører, så vil jeg si jeg er inne i en rolig periode. Peace and calm.

"The Story" av Brandi Carlile. "Hello! I'm in Delaware" av City and Colour. "Battles of the Heroes" av John Williams - Star Wars Episode III Return of the Sith. "I Will Follow You Into the Dark" av Death Cab for Cutie. Og det meste av James Brown.

Hmm, kanskje jeg skal begynne med en egen musikkboks ved siden av her? Det er en tanke.

En annen tanke som slo meg er at det er 1. april i dag. Men det blir nok ingen aprilspøk på meg. Men jeg gratulerer Fred & George Weasley med dagen!