16.02.09:
NY LAYOUT! For å finne alle widgetgreiene må dere gå ned til bunnen av sida, i hvert fall til jeg finner ut hvordan jeg kan få de lengre opp.

Quote of the Day

Krigens nye ansikt

Published fredag, november 28, 2008 by Henriette in , , ,

Kan dere ikke se at dere gjør det verre for dere selv og de rundt dere? Hvorfor føler dere presset til å ty til væpnet opposisjon når en fredlig løsning kan nås ved forhandlingsbordet? Er det et basisinstinkt? Noe grunnleggende som finnes i alle mennesker? At når man føler seg utilfreds med situasjonen man befinner seg i, så utfordrer man alfalederen ved tillintetgjørelse? At når man føler seg presset opp i et hjørne, så slutter man å tenke på andre og bare på seg selv og sin egen overlevelse? Kan vi ikke være bedre enn de animalske instinktene våre? Kan vi ikke hedre fornuften vår i stedet og bruke den til det ytterste?

Må terrorisme og krig være siste utvei?

I de siste dagene har en ny terroristgruppe annonsert sin ankomst i India. Det er bare en av mange grupper som finnes over hele verden. Hva er det som gjør at vanlige folk - ikke regjeringssoldater eller andre organiserte militære - tyr til terrorisme? Er det ideologi, desperasjon, religion, eller andre samfunnsproblemer?

Jeg skal innrømme at jeg vet lite om hva som driver terroristgruppene. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de opererer uten en slags tanke bak, men jeg vet også lite om verdenshistorien. Ja, jeg vet om de store tingene, de som har kommet seg inn i skolebøkene, men nåtidens problemer hører jeg bare om i media, og vel...jeg har ikke helt enkelt for å tro på alt som står i media.

Etter et semester hvor jeg har studert første verdenskrig i nærdetalj og virkelig forstått hvordan folk kan oppleve en krig har jeg tatt enda et steg mot en pasifistisk holdning. Ironisk nok liker jeg krigsfilmer, skytespill og slåssespill, men jeg ville aldri ha oppmuntret til væpnet konflikt. Jeg har fremdeles tro på fred gjennom forhandlinger, utveksling av kultur, historie og følelser, men ærlig talt føler jeg at pessimismen sniker seg innpå når jeg hører om noe som virker helt uforståelig grusomt - som terroristhandlinger. Det er ikke oppmuntrende. Jeg har ikke lyst til å miste troen.

Jeg håper at historiefagene jeg tar neste år vil hjelpe meg å forstå verden og dets intrikate relasjoner. Jeg kunne ha tenkt meg å ta samfunnsfag, men historie får være nok. Jeg trenger å forstå, om enn bare enkelte situasjoner. Jeg trenger å ha et håp om at jeg eller mine barn ikke kommer til å oppleve en tredje verdenskrig. En nasjon som helhet er en enklere fiende å forholde seg til enn terrorisme - den strekker seg på tvers av landegrenser og man kan ikke sette et stempel. Kanskje er terrorisme den nye krigføringen som følge av en globalisert og moderne verden hvor grensene er mer åpne enn før. Om tredje verdenskrig skjer, så vet jeg ikke hva vitsen med livet er, eller hvorfor vi er her på jorda.

Hva lever vi for?

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)

3 innleveringer:

  1. Saxofonmannen™ 30. nov. 2008, 17:09:00

    Tenkte jeg også skulle dele noen tanker, som jeg fikk da jeg leste tankene du delte...


    Kanskje det er noen typer tro vi faktisk bør miste? -
    Troen på at mennesket i seg selv er godt "innerst inne".
    Troen på at vi på grunnlag av vår egen gode moral og/eller fornuft noen gang kan utrydde all krig og fattigdom.
    Troen på at vi er bedre på å jobbe for fred i dag enn menneskene var for tusen år siden, eller på at vi er bedre på dette i Norge enn de er i Kongo.

    Jeg sier ikke at vi skal gi opp. Tvert imot - mer enn noen gang er det behov for mennesker som gjør det de kan for å arbeide for fred og forståelse, og for å bekjempe fattigdom.

    Men jeg tror jeg må innse at problemet ikke bare er "der ute", i verden, blant terrorister og nasjonalistiske statsledere.
    Jeg har det i meg.
    Min naturlige tilbøyelighet er grunnleggende egoistisk - den vil verne om det jeg anser som mitt eget, mine rettigheter og krav, koste hva det koste vil.
    Å innrømme dette er vanskelig nok - å ta opp kampen mot det er en utfordring av dimensjoner, spesielt hvis man tror man må "klare seg selv".

    Når man har mistet noen former for tro, innser man kanskje i større grad behovet for en annen form for tro.
    Troen på noe(n) større, utenfor oss selv.
    Troen på ekte Godhet, på sann kjærlighet, totalt fri fra egoisme.
    Troen på en fred som er inni oss, på tross av ytre uro - også på tross av tredje verdenskrig.

     
  2. Henriette 4. des. 2008, 14:33:00

    Vel, jeg tviler ikke på at mennesket noen ganger sette for stor lit til seg selv, slik at når vi da først faller, så faller vi hardt. Vi er altfor selvsikre. Vi sier selv at: selvsagt skal vi gjøre alt vi kan for fred og bevaring av naturen og bekjemping av global oppvarming, etc... Men av og til lurer jeg på om det faktisk er realistisk. Ikke i vår levetid i hvert fall. Vi har alle to ansikter. På den ene siden sier vi en ting, mens på den andre siden sier eller gjør vi noe annet. Kanskje er det pågrunn av menneskets innebyggede egoisme og instinktet for en egen overlevelse.

    Jeg har lyst å ha tro på et sosialt samfunn. At kampen vi har mot oss selv er ikke en vi må ta hånd om alene, men at vi kan stå sammen om det. Å bekjempe noe i fellesskap tror jeg kan være viktigere enn å prøve å stå alene. "Sammen står vi sterkere," heter det jo...

    Av og til har jeg lyst til å filleriste de ekstremistene som står og preker om at sånn og sånn må vi gjøre for at verden skal bli et bedre sted, uten at jeg kan se at det har noe realistisk utfall. Kanskje er jeg naiv, kanskje er jeg ikke erfaren nok om enkelte temaer, men sånn føler jeg det i blant. Og bare for å ha gjort det klart så snakker jeg om "predikanter" generelt, sånn som politikere, tyranner, aktivister, ledere, etc. :)

     
  3. Saxofonmannen™ 4. des. 2008, 23:43:00

    Vi er nok egentlig temmelig enig om ganske mye! :-)
    Jeg tror at hvis vi først har kommet dit hen at vi innser at vi har en "innebygd egoisme", som du skriver, da har vi gått et langt skritt i riktig retning.
    Et helt avgjørende skritt, tror jeg.
    De predikantene (både med og uten hermetegn) som virkelig har overbevist meg, har nettopp vært veldig klar over dette - at de selv bare er mennesker, innebygd egoisme inkludert, og at det ikke nytter for dem heller å stå alene i kampen for det gode. På den annen side har de også hatt noe viktig og formidle, og de har forstått at ett menneskes innsats også kan bety en stor forskjell.

     

Legg inn en kommentar