Skribling på veggen

Man har så mange drømmer i løpet av et liv. Fra barnsben av blir vi spurt hva drømmene våre er, da som regel for fremtiden. "Hva har du lyst til å bli når du blir stor?" På den tiden var det så mye rart man ville bli også, men selv husker jeg ikke et klart svar på dette spørsmålet før jeg var rundt 10 år gammel. Da hadde jeg begynt å se på tv og krimserier, og mitt store idol ble "Detective Tessa Vance" fra Murder Call. Hun skulle jeg bli! Det var ikke noen tvil om det! Og i åttendeklassen hadde jeg et yrkesprosjekt om politibetjenter. Så utrolig spennende det hørtes ut! Målene mine stod som klare for meg: først ungdomskole og videregående, siden videre til Bodø eller Oslo på Politihøgskolen.

Et par år senere var denne drømmen lagt på is, akkurat som tv-serien. Den varte i tre sesonger og man kan si politiyrket ble en fjern drøm når serien sluttet. Litt som om piffen bare forsvant. Nå vet jeg derimot at den aldri forsvant, men ble liggende i bakhodet mitt likesom tv-serien som forandret drømmene mine. Ikke at jeg nå plutselig har bestemt meg for å bli etterforsker igjen - jeg har blitt såpass gammel at jeg skjønner hvordan virkeligheten er. Jeg er nogenlunde kort og lite skummel som politibetjent, selv med det skumle lærerblikket; det hadde ikke funket. I slike situasjoner blir man litt melankolsk og trist, for man føler man har mistet noe av seg selv, og det er aldri en lykkelig stund. Likedan har det vært med andre drømmer.

Men det er merkelig hvordan ting og situasjoner kan forandre eller gjøre oss oppmerksomme på drømmene våre. Etter jeg hadde lest Ringenes Herre to-tre ganger i løpet av en sommer havnet jeg på en bølge av fantasymania. Plutselig hadde det åpnet seg en dør til alle disse fantasiene man hadde skapt i løpet av barndommen sin, og det fikk endelig utløp på dataskjermen jeg lenket meg fast til i timesvis. Jeg tegnet kostymer og kart, skrev bakgrunnsinformasjon om kulturer og historier, og skapte handlingsskjeletter for bøker som ble forsøkt skrevet. I dag sitter jeg med syv forskjellige utkast til den samme verdenen som jeg skapte i de årene etter Ringenes Herre-sommeren. Nå har jeg ikke lest de på et par år, heller har jeg ikke sett på de gamle tegningene, men alt er likevel godt lagret i minnet, både fysisk og mentalt.

Drømmen om å en dag skrive en bok - uansett sjanger - er fremdeles en del av meg. Den har ikke blitt forkastet etter møtet med virkeligheten, slik som politiyrket, men har fortsatt en plass i minnet og et ønske om å slippe ut en gang i fremtiden. Jeg er ung. Jeg har mange år foran meg, mange ting jeg skal lære og oppleve. Alt dette trenger jeg til en eventuell roman eller annen litterært verk. Sådann skiller denne drømmen seg fra yrkesvalget mitt. Det er et godt spørsmål om akkurat hvorfor, men jeg tror det har noe med hva som kan og ikke kan realiseres. Jeg kan ikke leve av forfatterskap, det vet jeg, og jeg kan heller ikke bli politibetjent.

Noe jeg vet jeg kan bli, og faktisk være litt flink til, er lærer. Lærere er evige studenter - en annen drøm jeg bærer med meg - og vil alltid finne noe nytt å lære. De fagene jeg kommer til å være lærer i, og de situasjonene jeg vil møte videre i livet, er alle viktige til den dagen jeg bestemmer meg for at nå skal jeg skrive "boka mi".

Så mange drømmer, så liten tid. Selv om man er ung føler man tidspresset. Man skal skynde seg å oppleve reisedrømmene sine før man blir bundet av familie og jobb. Man skal skynde seg å velge et yrke man kan leve av før man blir "for gammel", og logikken tilsier at det du drømmer mest om, er ikke nødvendigvis det som vil gi deg best avkastning. Så da må man finne noe annet. Penger er tid og tid er penger. Men drømmene kan ingen ta i fra deg! Så man gjør som elven og finner et nytt leie når ting står i veien. Jeg synes selv at jeg har gjort et klokt valg, og det er vel det som teller?

Men drømmer...det er noe rart noe. Man tror man mister de, men så finner de veien tilbake, og de følger med deg uansett hvilken vei du tar gjennom livet. Noen av de blir drømmer man angrer man ikke fulgte, og noen av de blir drømmer man fremdeles håper skal gå i oppfyllelse. Inntil jeg angrer på at jeg ikke fulgte min store drøm, ser jeg fremdeles for meg at jeg skal på et eller annet vis bli forfatter en dag.