Skribling på veggen

Hår er noe besynderlige greier. Man kan ha det langt, kort, oppsatt, løst, brunt, blondt, stripete, rufsete, og så videre. Det finnes sikkert hundrevis muligheter man kan utnytte dette fenomenet. En dårlig hårdag kan vi alle ha, da håret rett og slett ikke vil tillate seg å bli gredd, satt opp eller rett og slett ligge i ro. Og hvor mye hårprodukter finnes det vel ikke? Proteiner og vitaminer, forebygge slitte tupper, bevare farger, hårskum, géle, paste, voks - det finnes snart ingen grenser for hvilke rare ting man kan putte i håret! (litt som ellers i samfunnet også - nå kan man ta bilvasken sin på bensinstasjonen klokka fire på natta eller bestille pizza på nett.)

Det er da så fryktelig mye man skal gjøre ut av noe som i bunn og grunn bare er døde hudceller. Og hvilken funksjon har håret egentlig når det henger der med sine 30 cm - holde ørene og hjernen varme? Joda, jeg kan kjøpe den, men det er da så merkelig uansett. Og i disse dager blir håret mest brukt som en pyntesak fremfor noe praktisk (til en viss grad) - som resten av kroppen også. Har man ikke et pent ytre (inkludert en bra hårsveis) skal det mye til for å snu hodet på gata, med mindre man stanser noen og stirrer de intenst inn i øynene for å se om de kan finne personligheten som folk sier har gjemt seg der.

I dag ble dagen der jeg fant ut at hår kan også være fryktelig ekkelt. Selvsagt har jeg merket dette hver gang jeg skulle fjerne hårklumpen som hadde funnet seg til rette i dusjsluket, noe jeg forsåvidt utfører med de mest slitesterke og kjemikaleresistante oppvaskhanskene innkjøpt nettopp til dette formål (og diverse annen vasking). Men i dag klarte faktisk noe annet å overgå dusjslukhåret - og det var håret i filteret under vasken.

Jeg tror faktisk ikke det kan finnes eklere ting som involverer hår enn nettopp det å rense filteret under vasken. Før i dag hadde jeg faktisk ikke tenkt tanken at det samlet seg så utrolig mye skitt nettopp der. Jeg var litt for opphengt i dusjsluket. Men Sigrid klarte å minne meg på dette herlige vidunderet ved å utbryte: "ÆSJ! Henriette, kom å se! Ekkelt!"

Selvsagt er jeg for nysgjerrig til å la sånne episoder gå forbi, så jeg tuslet inn på badet hvor jeg fant Sigrid med hodet inn i skapet under vasken, kjemikalehanskene på og både søppelkasse og vaskebøtte klar. Når hun så dro ut en lang remse av døde hudceller på størrelse med en spissmus var det like før jeg stakk av. Men den bizarre nysgjerrigheten man opplever når man kjører forbi ulykker dro meg nærmere åstedet og jeg fulgte årvåkent med på uttrekkingen av døde hudceller og Sigrids gjentatte utsagn: "Ewww", *host host, kremt*, "Æsj" og "Eg føle den går neri halsen"...

Kudos til deg, Sigrid! Måtte du aldri tvile igjen...