Skribling på veggen

I dag opplevde jeg en av mine mange stunder hvor jeg begynte å tvile på menneskehetens fremtid. Det er egentlig ganske skummelt å tenke på og jeg starter med en gang å tvile på tvilen, hvorvidt jeg skaper en frykt basert på fiksjonelle stereotyper og diverse andre uhumskheter (er det et ord?) eller om det faktisk er basert på noen helt reelle årsaker. 

Det hele startet med en dokumentar på NRK3 om Hollywoods skurker og hvordan filmindustrien har vært med på å både skape og tilbakevise stereotypiske bilder som påvirker resten av samfunnets tankegang. Som for eksempel synet på arabere og muslimer - et for så vidt hett tema akkurat nå. Det er ikke tall på hvor mange filmer som på en eller annen måte har dehumanisert arabere og muslimer og gjort de til skurker, slik at de få skurkene vi møter på plutselig representerer 1,3 milliarder mennesker i Midt-Østen.

En gang i tiden var det afro-amerikanere og indianere, og her i Norge har samene hatt det vanskelig i mange år. Vi liker å tro at ting forbedrer seg, og det gjør det jo også, men det skjer ikke over natten. Hvor mange år har det gått siden minoriteter krevde likestilling for første gang? Hvor mange år har ikke hvermannsen gått rundt og holdt i live et stereotypisk bilde av samer, indianere og afro-amerikanere? Hvor lenge skal vi mene det samme om arabere og muslimer?

Det er ingen hemmelighet at muslimene har hatt det tøft etter 11. september, og det er heller ikke er overraskelse at USA er den største pådriveren bak dette. Det meste kommer fra USA. Politisk, økonomisk og kulturell import. Det er ikke bare MacDonalds og Starbucks som krysser Atlanteren - det er også holdninger. Når landet man bor i må holde et politisk forhold stabilt og i live til USA er det ikke rart at andre meninger sniker seg inn under radaren. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg misliker USA, men jeg vil påpeke at grunnen til dette er Bush-administrasjonen, ikke folket som en enhet. Jeg innrømmer at det er en menneskelig svakhet i meg; jeg overfører følelser for én ting til noe annet: fra Bush til landet som enhet. Dette er galt, men er det likevel så rart?

I dokumentaren ble det påpekt hvordan religiøse kanaler (altså kristne og andre) kjører anti-muslimsk propaganda til sine seere. Dette leverer også holdninger til hvermannsen ellers i samfunnet, og USA kan i hvert fall ikke sies å være et land med få troende. For meg virker det som at når en amerikaner først tror på noe, så tror han eller hun med hele seg. Jeg skal heller ikke legge skjul på hvor mye jeg misliker såkalte "frelsere" og prekere. Å dytte ting inn med teskje, som jeg føler de gjør, er ikke min måte å gjøre ting på. Å tro på noe er en helt personlig ting, og hvorfor skal man føle trangen til å banke det inn i folk? Nå inntar jeg vel en høyere moralsk stand, men det får så være.

Jeg merker at det er vanskelig å holde seg objektiv i en slik argumentasjon. Jeg blir lett subjektiv, noe jeg synes selv at jeg sjeldent blir, for jeg liker å se ting fra begge sider. Men saken er den at når alt kommer til alt, så har jeg mine tvil for menneskeheten. Jeg går faktisk rundt og undres om jeg kommer til å leve så lenge at jeg opplever USA eksplodere fra innsiden. For det er det jeg tror kommer til å skje før eller siden. USA er en tikkende bombe, og en eller annen dag kommer ting til å rase ned. "The American Way" kommer til å være USAs fall.  Den store multikulturen virker så distansert fra en administrasjon som tar store internasjonale beslutninger på vegne av et folk som er bundet mer av at de forholder seg innenfor de samme landegrensene enn at de er en felles identitet utover å være like i at de er ulike. Bush-administrasjonen har vist at den setter politisk og økonomisk ekspansjon foran en indre stabilitet. Irakkrigen var en stor fiasko med en eneste god ting (at Hussein forsvant); USA skulle aldri vært involvert. Afghanistan...vel, ting går ikke så strålende der heller, gjør det vel? Sivilie tap i en politisk krig. Hvorfor må det alltid være uskyldig blod som går tapt?

Jeg kan sikkert sitte slik i timesvis, men det blir som regel aldri mer enn usammenhengende babbel som starter i den ene enden og havner på et helt annet spor til slutt, og den lille fornuftige stemmen bakerst i hodet sier det er lurt å legge seg. På tide å lytte til den og skyve bekymringene og irritasjonen til en annen dag.