Skribling på veggen

Så sitter man igjen foran datamaskinen etter at alle andre i huset har tatt kvelden. Ikke akkurat en situasjon jeg er helt ukjent med. Man kan vel nesten si at noen ganger forventer jeg bare at det skjer. Noen ganger har det stukket ut et hode fra et eller annet soverom og klaget over det høylytte tastaturet (alle lyder blir så utrolig høye når man skal sove), eller lurt på om ikke jeg også skal legge meg. "Joda, neida, jeg skal ikke sitte så lenge. Skal snart legge meg." Velbrukt og kanskje oppbrukt? Vel, folk vet jo ikke når jeg legger meg siden de allerede har sovnet når jeg hopper i køys. Funker fint for meg.

Det er som om jeg trenger denne tiden før natta for meg selv. Eller så er det at jeg bare gruer meg til å legge meg. Ikke at jeg har så mange skumle drømmer eller noe sånt, men jeg bare liker ikke å måtte legge meg. Søvnen har jeg ikke noe problem med, det er heller det å faktisk våkne OG stå opp av senga. Men akkurat hvorfor jeg ikke orker å legge meg, nei det vet jeg ikke. Kanskje fordi da kommer morgendagen så mye raskere? Eller at jeg vil ta igjen de tapte timene fra morgenen da jeg sov litt ekstra? Jeg kan sikkert finne en haug unnskyldninger - er ganske flink på det!

Leste en Nemi-stripe forresten om unnskyldninger. Eller for å være mer spesifikk, forklaringer på hvorfor man svarer 'nei' på noe. Slik som "vil du være med til [insert name]?" Nei, det har jeg absolutt ikke lyst til. Tenk om verden hadde vært så enkel! Selvsagt sier man ikke slikt, med mindre man er fryktelig modig og det er ikke jeg. Jeg tror jeg er nærmere Nasse Nøff enn Chuck Norris.

Har forresten er teori om at de beste ideene kommer på natta. Kanskje det er derfor jeg like å sitte oppe så lenge? Jeg synes jo selv at de beste tingene jeg har skrevet (sånn rent bortsett fra bloggen) har kommet etter alle andre for lengst har tatt til fornuften og kommet seg i seng. Hmm, jeg får jo alltid de beste ideene akkurat idet jeg ligger i senga, og da er det for sent å stå opp og dagen etter har jeg selvsagt glemt de helt. Typisk.

Rart hvordan de beste tingene kommer når man skal til å sove. Jeg husker mange netter hvor jeg har lagt meg til rette for å sove, men så snudd om og begynt å prate i stedet (i de tilfellene jeg ikke har vært alene på rommet). Man er så mye friere på natta! Ingen som er i nærheten for å bedømme. Verden er på en måte utenfor soverommet og kan ikke komme inn med sine konvensjoner og roller. Man kan være helt og holdent seg selv. Enda en grunn til at jeg liker å være oppe? Huff, dette hørtes ut som et typisk dikt av John Donne - "this bed is our world and the other world is outside these four walls and cannot get in". Han var en håpløs romantiker...

Ha! Så plutselig at jeg har tatt en ny "Henriette" - starter i en ende og havner i en annen. Men antar det er en rød tråd i innlegget? Mulig det. Vi kan si det handler om natta, og det gjør vel egentlig det. Men hvem gidder vel bry seg med det? Er jo ikke som om dette kvalifiserer til en Nobelpris i litteratur. A girl's simple nightly rambling. Det hadde tatt seg ut!

Nei, hu og hei, kom deg i seng!