Skribling på veggen

Det er en klisje å skli på bananskall, eller krasje i en lyktestolpe mens øynene dine er opptatt med noe annet.

Jeg opplevde noe helt annet.

Jeg tok en sidelengs sleng i badekaret/dusjen da jeg skulle strekke meg etter håndkledet på døra, som videre førte til et par søvnløse netter og rolige dager på sofaen før jeg innså at det kanskje var lurt å sjekke at alt var i orden. Jeg hadde nemlig landet på kanten av badekaret, rett på ribbeina, så muligens var det en brist?

Vondt var det i hvert fall, men det eneste legen sa var: lungene dine er i orden, ta noen smertestillende og la det stå til. Ikke akkurat den mest oppmuntrende meldingen å få...men jeg tror at heldigvis er ingenting brukket eller bristet. Blåmerke, definitivt, men de overlever man.

Og jeg har fått streng beskjed om at neste gang jeg dusjer, så skal jeg ha håndklet i nærheten i stedet for på døra. Greit å ha en fantastisk kjæreste som passer på meg. :)

Bortsett fra denne minnerike opplevelsen, som forøvrig ikke har gitt ettersmak, har dagene gått til lesing av skolebøker - "Great Expectations" av Charles Dickens og "The Adventures of Alice in Wonderland and Through the Looking-Glass" av Lewis Carroll, samt en del viktorianske dikt.

Oppdagelsen av lydbok var i starten veldig kjekt, men nå som jeg ikke lenger har busstid som jeg må slå i hjel, så går akkurat denne prosessen dårlig. Da er det heller e-tekster og Project Gutenberg som har vært tingen. Bøker på nett -- ingen protest!

Ellers testet jeg og Kristian 3D-kino for første gang i kveld, med en reprise av Avatar på en av Yorks lokale kinoer. Filmen var knallbra, men jeg glemte av at jeg ikke hadde linser, og dermed måtte sitte med to par briller på meg: de vanlige + 3D-brillene. Jeg var glad for at det var mørkt i salen! Skjønt, Kristian dultet meg i siden en del ganger og lo ertende av det han så...

Et lavpunkt med filmopplevelsen var at vesken min - som stod på gulvet - hadde på et eller annet vis blitt gjennomvåt av brus. Nå er den bare klissete og lukter rart... At ikke folk kan passe på brusen sin litt bedre!

Så nå er vi tilbake i huset som vi leier. Herlig med egen plass! Godt og varmt med sentralvarme (som visstnok er en sjeldenhet her i England), men drikkevannet er ikke så mye å skryte av. Har blitt mye handling på Morrisons, og den sterke Kristian har båret mang en tung vanndunk hjem. Vi har nok vært bortskjemt med det fantastiske vannet i Indre Troms! :)

Takket være noen snille kinesiske naboer har vi også tilgang på internett, noe som har ført til at det har blitt litt skyping hjem, og det har vært utrolig godt å se kjente fjes igjen! Selv om det bare er tredje uka her i England, så er det godt å kunne snakke og høre familien sin og venner. Så til dere som ikke har det enda: skaff dere skype, folkens! :)

Stor hilsen fra oss her i England til alle dere hjemme i Norge!

Å komme seg til England er ikke helt enkelt i disse tider. Sikkerhetsmessig gikk det helt fint, men været... Nei, det er jammen ikke så mye å skryte av. For engelskmennene virker det som om den våte, hvite substansen som samene har 30 forskjellige ord på, er et problematisk fenomen. Hvis det faller mer enn noen mm snø, samt at det ligger i, tja, to uker, da er det fullt kaos og forsinkelser på øya.

Tirsdag ettermiddag satt vi på flyplassen i Tromsø og ventet...og ventet...og ventet. Tre kvarter etter rutetid tok endelig flyet av med retning London. Etter planen skulle vi bare være litt forsinket inn til Gatwick. Det skjedde ikke. Vi landet tre kvarter etter planen, og ble litt stresset med tanke på at vi ikke rakk toget inn til London, og dermed ikke toget til York.

Så vi satt oss ned og ventet på bagasjen...og ventet...og ventet...og ventet. Passasjerene fra Dublin, Frankfurt, Funchal, Roma - som selvsagt kom ETTER oss - fikk sin bagasje FØRST. Og vi ventet, og flyplassen ble tommere, og klokka ble senere.

Nok tre kvarter etter landing fikk vi endelig bagasjen, og vi spurtet av gårde mot togene. Vi hadde - jepp - tre kvarter på å komme inn til London King's Cross og skifte til York-toget. Vi ble selvsagt ti minutter forsinket....og det var kveldens siste tog til York...

Gretten og sulten og trøtt som jeg var, ble jeg stående og se sultent på de to MacDonalds-restaurantene som lå rett utenfor stasjoen, mens Kristian prøvde å ordne et sted vi kunne sove. Vi fikk tilbud om å bli kjørt til York av en litt slesk taxisjåfør, jeg fikk vite at jeg hadde et "lovely smile", og ENDELIG fant vi et sted å tilbringe natten. Hotellet lå rett i nærheten, så vi dumpet omtrent av oss bagasjen før vi stakk på MacDonalds, selvfølgelig. Big Mac har aldri smakt så godt...

Vi kom oss til York dagen etter, onsdag, og ankom byen på formiddagen. Taxi til huset vi skal bo i, møte med huseier, og litt knising av det "praktfulle" interiøret av dette typiske engelske huset, innkjøp av mat, synke ned i sofaen foran engelsk tv-serier...så var vi endelig i mål. I dag har vi fått pakket ut, og snart skal det bli litt innkjøp for å pynte på fasaden - eller i hvert fall gjøre den litt mindre katastrofal. *wink*

"Dæ' kjæm meir enn anna dag!"

"Hvor ble det av sommeren? Og sola?" Det er slikt jeg spør meg selv akkurat nå. Plutselig er det bekmørkt ute mellom klokka sju og åtte, og det er knapt slik at man kan se tre meter foran seg - selv med gatelykter! Plutselig blir man bekymret om det faktisk står noen bak neste lyktestolpe som er klar til å hoppe frem idet du passerer, og det selvsagt vil skremme vettet av deg. Det er en liten forandring fra å runde døgnet uten å vite at natten faktisk har passert.

At høsten er kommet begynner det snart å være liten tvil om, men jeg tviholder fremdeles på at det ikke er så kaldt at man må ha på seg lue og superundertøy, selv om man bor ved kysten i Nord-Norge og venter forfryset på bussen som er forsinket med to (ganske lange) minutter. Nesj da, man kan vente noen uker til!

Men ang mørketida. Den stusser jeg fælt over til tider. Hva er meninga med den egentlig? Er det saktegående evolusjon i retning av at nordlendinger skal gå i hi over vinteren? At vi skal fetes opp og isoleres før en velfortjent hvil under vinterdyner, ulltepper og ullstrømper? Noen ganger føles det litt slik. Man sover og sover, og slår i hjel både oppvåkningslamper, vekkerklokker og mobiltelefoner. Kanskje det er da man skal ta turen til Enklere Liv og skaffe seg snertne vekkerklokker som hopper av nattbordet og suser av gårde langs gulvet slik at du må jage etter? Huff, da er det snakk om å våkne på feil fot. Da tror jeg faktisk ikke sjokolade hadde hjulpet heller.

Egentlig skulle jeg snakke om skolestart og sånt, men det gadd jeg jammen meg ikke. Høsten er her og det inkluderer mørketidas spede begynnelse. Basert på tidligere høstsemestre, så spår jeg (nyinnkjøpt) Xbox 360-spilling, internettsurfing, tvtitting og varm kakao under ullteppe de neste månedene. Og kanskje litt skolearbeid. Det må vel til det også. *sukk*

Hvorfor er det så vanskelig å plukke opp telefonen og ringe en god venninne eller venn man ikke har snakket med på lenge?

Hvorfor er det til tider så vanskelig å ta dørstokksteget ut i den store vide verden?

Hvorfor klarer man ikke si det man vil når man vil, men hele tiden bekymrer seg over det som kan bli sagt og det som kan skje etterpå?

Hvorfor har man så mange bekymringer som man egentlig vet ikke trenger å være det, men som er det likevel?

Hvorfor føler man seg som den eneste i verden når man ligger alene om natten og tenker på alt det som kunne vært, men som ikke er det på grunn av begrunnelser man senere ikke husker?

Hvorfor skal man være en stor (men liten), pysete feiging?

Og hvorfor skal alle disse spørsmålene alltid komme på natten?