Skribling på veggen

"Hvor ble det av sommeren? Og sola?" Det er slikt jeg spør meg selv akkurat nå. Plutselig er det bekmørkt ute mellom klokka sju og åtte, og det er knapt slik at man kan se tre meter foran seg - selv med gatelykter! Plutselig blir man bekymret om det faktisk står noen bak neste lyktestolpe som er klar til å hoppe frem idet du passerer, og det selvsagt vil skremme vettet av deg. Det er en liten forandring fra å runde døgnet uten å vite at natten faktisk har passert.

At høsten er kommet begynner det snart å være liten tvil om, men jeg tviholder fremdeles på at det ikke er så kaldt at man må ha på seg lue og superundertøy, selv om man bor ved kysten i Nord-Norge og venter forfryset på bussen som er forsinket med to (ganske lange) minutter. Nesj da, man kan vente noen uker til!

Men ang mørketida. Den stusser jeg fælt over til tider. Hva er meninga med den egentlig? Er det saktegående evolusjon i retning av at nordlendinger skal gå i hi over vinteren? At vi skal fetes opp og isoleres før en velfortjent hvil under vinterdyner, ulltepper og ullstrømper? Noen ganger føles det litt slik. Man sover og sover, og slår i hjel både oppvåkningslamper, vekkerklokker og mobiltelefoner. Kanskje det er da man skal ta turen til Enklere Liv og skaffe seg snertne vekkerklokker som hopper av nattbordet og suser av gårde langs gulvet slik at du må jage etter? Huff, da er det snakk om å våkne på feil fot. Da tror jeg faktisk ikke sjokolade hadde hjulpet heller.

Egentlig skulle jeg snakke om skolestart og sånt, men det gadd jeg jammen meg ikke. Høsten er her og det inkluderer mørketidas spede begynnelse. Basert på tidligere høstsemestre, så spår jeg (nyinnkjøpt) Xbox 360-spilling, internettsurfing, tvtitting og varm kakao under ullteppe de neste månedene. Og kanskje litt skolearbeid. Det må vel til det også. *sukk*

Hvorfor er det så vanskelig å plukke opp telefonen og ringe en god venninne eller venn man ikke har snakket med på lenge?

Hvorfor er det til tider så vanskelig å ta dørstokksteget ut i den store vide verden?

Hvorfor klarer man ikke si det man vil når man vil, men hele tiden bekymrer seg over det som kan bli sagt og det som kan skje etterpå?

Hvorfor har man så mange bekymringer som man egentlig vet ikke trenger å være det, men som er det likevel?

Hvorfor føler man seg som den eneste i verden når man ligger alene om natten og tenker på alt det som kunne vært, men som ikke er det på grunn av begrunnelser man senere ikke husker?

Hvorfor skal man være en stor (men liten), pysete feiging?

Og hvorfor skal alle disse spørsmålene alltid komme på natten?

Hu hei, hvor tregt det går med blogginga i år! Kan selvsagt klandre skole, jobb, fritidsliv, internett, Star Wars, RockBand, små rosa elefanter og tvilsomme sukkererter fra Kenya, men jeg tror jeg skal klare å la være. I stedet kan jeg heller bemerke at andelen saklige, eller i hvert fall halv-seriøse, innlegg har tatt overhånd på de svært lite seriøse innleggene. Er det en bra ting? spør jeg meg selv, og muligens er det det. Verden er et såpass seriøst sted at man begynner ofte å tenke på realitetens hendelser, og at enkelte gjør et såpass inntrykk at man vil dele sine tanker om de. Og det skal jeg gjøre denne gangen også.

Her om dagen leste jeg en artikkel på aftenposten.no - "Du burde skamme deg" - som var en virkelig tankevekker. Det omtaler kollektivets og individets skam, eller i hvert fall de mange tingene som får folk til å føle skam. Som oftest er det et resultat av omgivelsenes normer og regler, men kan også være innenfor de ulike sfærene som omgir individet: familie, slekt, venner, jobb, idrettsmiljø, samfunn osv.

Det som også slo meg var hvor stor rolle religionen spilte inn i oppfatningen av skam. Selvsagt, dette kan også relateres til at religion ofte er preget av et normverk som kan utløse skam når man ikke klarer å følge det, i større grad enn hva lovverk kan gjøre pga dets personlige påvirkning i menneskets hverdag. Jeg vet selv hvordan det er å føle at man ikke klarer å oppfylle de "kriteriene" som det blir snakket om i Bibelen, og hvordan dette kan føre til en slags alienation, eller fremmedgjøring. Det har gjort forholdet mitt til religion anstrengt i mange år, og jeg opplever fremdeles frustrasjon over enkelte praksiser og meninger i mange religioner og trossamfunn. Jeg syntes det var urettferdig, i og med at religionen ofte bryter med samfunnets normer, og det var vanskelig å få de to til å høre sammen. Man ble rett og slett revet i to retninger, og det førte til at man ble både frustrert og sint på både religion og samfunn, som man hevdet krevde for mye av et ungt menneske.

Men jeg skal ikke hevde at jeg er helt imot religion. Selv om jeg kan ha problemer med normssystemet til tider, så er det også andre positive ting å hente i religionen: Nestekjærlighet, håp, trøst. Og "Big Bang" skjedde ikke av seg selv - noe må ha satt det i gang. Ting kan ikke ha oppstått av ingenting med mindre det var noe som hjalp det i gang. Det tror jeg, i hvert fall.

Huff, dette ble veldig seriøst. Neste gang skal jeg prøve å skrive noe med en humoristisk "twist". Om jeg klarer å skjerpe meg og ignorere alle de distraksjonene som finnes rundt meg. Internett, Star Wars, X-files, blomsterbuketter, lego...

I hvert fall synes jeg at det begynner å bli vår - og det er godt nok for en nordlending som er lei av snø og slaps og is og vind. Skjønt, vinden kan jeg ikke gjøre så mye med her på kysten, men i det minste kan jeg glede meg over at det blir varmere i været! I går ble den første kroneisen inntatt, og i dag ble det å sitte i solveggen og lese, etterfulgt av grilling og sykkeltur til butikken.

Det siste var jeg særdeles fornøyd med etter å ha hevdet jeg skulle komme meg ut på sykkelsetet siden jeg flyttet til Tromsø, noe som er litt under to år siden. Jeg trenger vel ikke poengtere at jeg aldri klarte å komme meg på sykkelen før i dag, men se der, vips har jeg gjort det allikevel, og godt var det. Min kjære tiårige Merida (?) har vært innestengt i huseierens garasje i over ett år, og begge dekkene var flate, rusten fremtredene, og merkelig nok var bakhjulets bremser nesten nedslitt... Det er sikkert ekstremistiske gnomer og nisser som står bak.

Med solens og hestehovenes fremtreden, kom også eksamenslesinga som et vindkast i ansiktet. Eller, det har jo ikke vært en hemmelighet at jeg har eksamen om to uker, men jeg regnet litt på det i dag og fant ut at det var nesten på tide å sette inn støtet for lesinga om jeg vil være godt forberedt. Med over 60 tema spredt over tre fag har jeg mitt å ta tak i de neste to til fire ukene. Matematiske kalkulasjoner har kommet fram til at 5 tema per dag vil være gunstig, men jeg lurer egentlig på hvor lurt det er å regne på sånt. Jeg klarer jo allikevel aldri å overholde mine egne deadliner. Stresset kommer mest sannsynlig to dager før eksamen, når jeg våkner av et mareritt og innser at jeg kan for lite. Men man må jo prøve, så får man i hvert fall skryt for det! (Skjønt, det ligger et par fiksjonsbøker i nærheten av skolebøkene mine som er litt mer fristende å lese... Oh the temptation!)

Og nå noen bilder, siden det er så lenge siden jeg har blogget:

Sigrid er flink å lese, så vi balanserer hverandre i grunn. Skjønt, begge er glad i kjeks.

Emma er en av de skjønneste toåringene jeg kjenner - og tanteungen min er en sputnik! (som raketten, ikke mannen)

Jakob er også bare gullet god! Nå smiler han. Søtt! *Stolt tante*

Her er et tilfeldig bilde fra sen-april, da jeg bakte min første tolags sjokoladekake. Kjenner du igjen musene, Hanne Maren? Tror de er fra Tyskland...