Skribling på veggen

Hu hei, hvor tregt det går med blogginga i år! Kan selvsagt klandre skole, jobb, fritidsliv, internett, Star Wars, RockBand, små rosa elefanter og tvilsomme sukkererter fra Kenya, men jeg tror jeg skal klare å la være. I stedet kan jeg heller bemerke at andelen saklige, eller i hvert fall halv-seriøse, innlegg har tatt overhånd på de svært lite seriøse innleggene. Er det en bra ting? spør jeg meg selv, og muligens er det det. Verden er et såpass seriøst sted at man begynner ofte å tenke på realitetens hendelser, og at enkelte gjør et såpass inntrykk at man vil dele sine tanker om de. Og det skal jeg gjøre denne gangen også.

Her om dagen leste jeg en artikkel på aftenposten.no - "Du burde skamme deg" - som var en virkelig tankevekker. Det omtaler kollektivets og individets skam, eller i hvert fall de mange tingene som får folk til å føle skam. Som oftest er det et resultat av omgivelsenes normer og regler, men kan også være innenfor de ulike sfærene som omgir individet: familie, slekt, venner, jobb, idrettsmiljø, samfunn osv.

Det som også slo meg var hvor stor rolle religionen spilte inn i oppfatningen av skam. Selvsagt, dette kan også relateres til at religion ofte er preget av et normverk som kan utløse skam når man ikke klarer å følge det, i større grad enn hva lovverk kan gjøre pga dets personlige påvirkning i menneskets hverdag. Jeg vet selv hvordan det er å føle at man ikke klarer å oppfylle de "kriteriene" som det blir snakket om i Bibelen, og hvordan dette kan føre til en slags alienation, eller fremmedgjøring. Det har gjort forholdet mitt til religion anstrengt i mange år, og jeg opplever fremdeles frustrasjon over enkelte praksiser og meninger i mange religioner og trossamfunn. Jeg syntes det var urettferdig, i og med at religionen ofte bryter med samfunnets normer, og det var vanskelig å få de to til å høre sammen. Man ble rett og slett revet i to retninger, og det førte til at man ble både frustrert og sint på både religion og samfunn, som man hevdet krevde for mye av et ungt menneske.

Men jeg skal ikke hevde at jeg er helt imot religion. Selv om jeg kan ha problemer med normssystemet til tider, så er det også andre positive ting å hente i religionen: Nestekjærlighet, håp, trøst. Og "Big Bang" skjedde ikke av seg selv - noe må ha satt det i gang. Ting kan ikke ha oppstått av ingenting med mindre det var noe som hjalp det i gang. Det tror jeg, i hvert fall.

Huff, dette ble veldig seriøst. Neste gang skal jeg prøve å skrive noe med en humoristisk "twist". Om jeg klarer å skjerpe meg og ignorere alle de distraksjonene som finnes rundt meg. Internett, Star Wars, X-files, blomsterbuketter, lego...

I hvert fall synes jeg at det begynner å bli vår - og det er godt nok for en nordlending som er lei av snø og slaps og is og vind. Skjønt, vinden kan jeg ikke gjøre så mye med her på kysten, men i det minste kan jeg glede meg over at det blir varmere i været! I går ble den første kroneisen inntatt, og i dag ble det å sitte i solveggen og lese, etterfulgt av grilling og sykkeltur til butikken.

Det siste var jeg særdeles fornøyd med etter å ha hevdet jeg skulle komme meg ut på sykkelsetet siden jeg flyttet til Tromsø, noe som er litt under to år siden. Jeg trenger vel ikke poengtere at jeg aldri klarte å komme meg på sykkelen før i dag, men se der, vips har jeg gjort det allikevel, og godt var det. Min kjære tiårige Merida (?) har vært innestengt i huseierens garasje i over ett år, og begge dekkene var flate, rusten fremtredene, og merkelig nok var bakhjulets bremser nesten nedslitt... Det er sikkert ekstremistiske gnomer og nisser som står bak.

Med solens og hestehovenes fremtreden, kom også eksamenslesinga som et vindkast i ansiktet. Eller, det har jo ikke vært en hemmelighet at jeg har eksamen om to uker, men jeg regnet litt på det i dag og fant ut at det var nesten på tide å sette inn støtet for lesinga om jeg vil være godt forberedt. Med over 60 tema spredt over tre fag har jeg mitt å ta tak i de neste to til fire ukene. Matematiske kalkulasjoner har kommet fram til at 5 tema per dag vil være gunstig, men jeg lurer egentlig på hvor lurt det er å regne på sånt. Jeg klarer jo allikevel aldri å overholde mine egne deadliner. Stresset kommer mest sannsynlig to dager før eksamen, når jeg våkner av et mareritt og innser at jeg kan for lite. Men man må jo prøve, så får man i hvert fall skryt for det! (Skjønt, det ligger et par fiksjonsbøker i nærheten av skolebøkene mine som er litt mer fristende å lese... Oh the temptation!)

Og nå noen bilder, siden det er så lenge siden jeg har blogget:

24. februar kunne min felles hybelkanin melde om stort snøfall i løpet av ett døgn. To dager senere kan jeg melde om...

...enda mer snø.

Det er faktisk kommet så mye snø at stuevinduene våre slipper bare inn halvparten så mye sollys, det meste reflektert av den fine snøveggen som endelig skjuler innsynet til naboene.

Enkelte ting slår aldri feil. Uansett hvor mye man prøver å innstille seg mentalt eller prøver å unngå de forskjellige forutsigbare situasjonene, så ender man opp med den samme gamle regla. Man VET hvordan hun eller han vil reagere om man kommer en spesiell kommentar i akkurat rette øyeblikk. Man VET at "ja, jeg skal ut og jogge i dag" ender som regel opp med "nei, jeg føler meg litt slapp og så var det den leksa som jeg skulle lese også som læreren ville at vi skulle....".

Nei, man får ikke gjort den leksa. I stedet havner man på facebook eller msn og der blir man egentlig værende når man først får kontakt med verden utenfor. Da er det litt verre å løfte på baken og komme seg i gang med det man EGENTLIG skulle gjøre.

I dag er en sånn dag. Torsdag skal jeg levere et arbeidskrav, en oppgave, i historie. Dette er jo noe jeg faktisk må bestå for å kunne komme opp til eksamen. Er jeg bekymret? Ikke egentlig. Burde akkurat DET bekymre meg? Ja, muligens. Jeg stresser når jeg ikke har så mye å gjøre, og med en gang jeg har fått en deadline legger jeg meg bakpå og finner utrolig mange andre ting som må gjøres akkurat DA, og ikke etterpå.

Jeg burde ha lest 200 sider norsk historie før år 1300 til i morra. Jeg er stolt over å ha lest om Frankrike og Englands statsdannelse før år 1300, men det hjelper lite når jeg ikke har fått lest om den norske statsdannelsen i samme periode. Oppgaven handler tross alt om å "beskrive og sammenligne" de tre prosessene. Men er jeg egentlig stressa?

Nei, jeg tar det med knusende ro. Faktisk er jeg så rolig at jeg finner ut at jeg har massevis av tid til å gjøre alle de andre tingene som jeg burde ha gjort, i tillegg. Sånn som å endelig brette sammen kleshaugene på soveromsgulvet mitt som har ligget der i tre uker, og legge de inn i skapet. Eller som å endelig støvsuge stua hvor hybelkaninene nå stortrives. Og selvsagt kan jeg skvise inn tid til muffinsbaking, oppvask, blogging, strikking, rydding og musikklytting.

Har jeg fått lest noe norsk historie? Vel, dagen er fremdeles ung. Er hele 2,5-3 timer til middag. 10 timer til jeg skal køye. Også har vi selvsagt morradagen. Der er det jo hele 16-18 timer til rådighet. Og onsdag. Og torsdagsmorran. "Plenty of time," tenker jeg. At jeg faktisk skal få tid til skriving tenker jeg såvidt på. Men det innser jeg nok onsdagskvelden etter korøvelsen når jeg ser det tomme word-dokumentet med tittelen "HIS-1001: Arbeidskrav". Om den har fått tittel, selvsagt.

Stress? Ukjent begrep. Spør meg torsdags formiddag. Da kjenner jeg nok begrepet svært intimt og inderlig.

Hva er identitet? Hvordan definerer man seg selv? I nåtidens samfunn virker det som de fleste er opptatt av å skape sin egen identitet, ikke nødvendigvis å finne den. I hvert fall, det sa pappa til meg for noen år siden. Akkurat den tanken har blitt sittende igjen hos meg. Er man så opptatt av sitt ytre at man glemmer helt av det indre, det basiske, det som man uten tvil kan si at: "Ja, dette er meg og det kan jeg ikke endre på uansett hvor mye jeg prøver"?

Jeg er fristet å klandre moteindustrien, musikkindustrien og filmindustrien for hysteriet med å ha et image. Selvsagt, det er sikkert andre faktorer som spiller inn, men dette er de tre prominente i min mening. Rett og slett fordi det er virkelig arenaer som henspiller på det ytre. Man skal være vakker, man skal være sporty, man skal være ditt, man skal være datt. Er det rart unge sliter med psyken når de prøver å leve opp til ikoner og image som i mange tilfeller er så fjernt fra dem?

Det hjelper sjeldent å si at man blir akseptert for den man er, for det blir man sjeldent, særlig i tenårene. Vi ser allerede stor utbredning av forskjellige former for diskriminering og rasisme, helt klare tegn på at nei, folk blir ikke alltid akseptert for den man er. Kanskje er det en evig sannhet? Det virker jo som at enkelte typer mennesker er simpelthen nødt til å føle seg bedre enn andre. Da føler man seg i hvert fall ikke som en null, som en utstøtt. Det gir en trygghet, men det er bare en flyktig trygghet. Før eller siden vil de nok en gang føle seg utrygg igjen, utfordret av noen større, noen bedre. De vil ikke føle seg helt trygg på seg selv før de har akseptert hele seg selv, mangler og feiler inkludert.

Det er vanskelig å være en perfeksjonist. Man føler at alt skal stemme; at alt skal være overens med hverandre og passe perfekt sammen. At man i tillegg da er ekstremt usikker på seg selv, det er en dårlig blanding. Det ender opp med en evig søken etter bekreftelse. Bekreftelse atter bekreftelse. Ingenting er godt nok. Man kan ikke stole på seg selv og etterhvert klarer man ikke stole på andre heller. Til slutt har man klart å forvikle seg inn i en mørk sirkel man ikke klarer å bryte seg ut av. Og man har egentlig bare seg selv å klandre.

En perfeksjonist er sjeldent fornøyd med ens mangler. De blir noe stygt og skammelig. Noen ganger hjelper det at man får bekreftelse fra andre om at selv de manglene er helt og holdent akseptert. Men hva betyr vel bekreftelser fra andre i lengden? De er ikke der 24-7. Det er derimot du selv. Det er du som må takle alle usikre tanker, all tvil og spørsmål når de dukker opp. Om du selv ikke kan gi deg en bekreftelse på at du er allright, feiler og alt, hvem kan? "Hvem kan elske deg om du ikke kan elske deg selv," har jeg hørt en plass. Jeg husker ikke hvem som sa det eller hvor det ble sagt, men jeg tenker at det er ikke en så dum tanke. For om du ikke kan akseptere deg selv, din identitet, hvordan kan du forvente at andre kan det? De har får jo som regel bare sett en skygge av din sanne identitet, for i ditt evigvarende søken etter en identitet som kan tilfredstille alle andre, glemmer du deg selv, den viktigste brikken. Det er du som betyr noe, ikke moteikoner, filmstjerner, eller den perfekte elev, men du, personen du. Om du prøver å være noen andre, så er du ikke lenger deg selv.

Men å faktisk tørre og stå opp foran hele verden og si at: "Her er jeg, mangler og alt," det krever selvtillit og mot. Da kan det hjelpe med et lite nudge i riktig retning av en venn. At en venn gir deg bekreftelse på denne måten, at han eller hun står bak deg og støtter deg for den du er, det er den beste gaven du kan få.

Det startet som en spørsmål og kanskje har det endt med en noenlunde svar? Ja, vi trenger bekreftelse fra andre i forhold til identiteten vår, at de vedkjenner seg hvem du er og aksepterer det, men den viktigste bekreftelsen du trenger er fra deg selv. Det kan høres ut som en klisje, men slikt er lett å glemme når man sitter langt nedi gjørma og ikke klarer å dra seg selv opp igjen. Det er mange ting man har lett for å glemme da, men det får bli et annet blogginnlegg, en annen gang.

'Nuff said.

Men for de som lurer på hvorfor jeg så sterkt avviser et Lucas-produkt....

*nerdesnakk laster opp*

For noe møkk. Og jeg har ingen tvil om at den planlagte Cartoon Network-serien, samt den live-action sci-fi TV-serien som en gang skal komme i framtida, vil heller ikke leve opp til den gamle trilogien (skjønt, prequel-filmene duger sånn høvelig, skjønt Revenge of the Sith drar opp gunsten kraftig). Altså, ærlig talt! Kan de ikke heller holde seg til bøkene og comic'ene som allerede er laget? Må de på liv og død presse inn nye produkter bare for å håve inn enda mere penger? Er ikke som om Clone Wars-filmen gir en bedre dybde til selve Clone Wars-tida. Det er det vi har comic'ene og bøkene til - de drar opp spenninga tusen ganger bedre enn denne filmen! Muligens har jeg blitt gammel og sær, men jeg liker ikke at de drar Star Wars ned til et barnslig nivå bare for å skaffe flere fans. Jiiz. La Star Wars være i fred! Fokuser heller på det utvida universet som allerede eksisterer (Old Republic Era, New Republic Era, Legacy Era). Mye bedre handling!

*nerdesnakk slått av*

Fra avisa Nordlys, 10.november 2008

Kan dere ikke se at dere gjør det verre for dere selv og de rundt dere? Hvorfor føler dere presset til å ty til væpnet opposisjon når en fredlig løsning kan nås ved forhandlingsbordet? Er det et basisinstinkt? Noe grunnleggende som finnes i alle mennesker? At når man føler seg utilfreds med situasjonen man befinner seg i, så utfordrer man alfalederen ved tillintetgjørelse? At når man føler seg presset opp i et hjørne, så slutter man å tenke på andre og bare på seg selv og sin egen overlevelse? Kan vi ikke være bedre enn de animalske instinktene våre? Kan vi ikke hedre fornuften vår i stedet og bruke den til det ytterste?

Må terrorisme og krig være siste utvei?

I de siste dagene har en ny terroristgruppe annonsert sin ankomst i India. Det er bare en av mange grupper som finnes over hele verden. Hva er det som gjør at vanlige folk - ikke regjeringssoldater eller andre organiserte militære - tyr til terrorisme? Er det ideologi, desperasjon, religion, eller andre samfunnsproblemer?

Jeg skal innrømme at jeg vet lite om hva som driver terroristgruppene. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de opererer uten en slags tanke bak, men jeg vet også lite om verdenshistorien. Ja, jeg vet om de store tingene, de som har kommet seg inn i skolebøkene, men nåtidens problemer hører jeg bare om i media, og vel...jeg har ikke helt enkelt for å tro på alt som står i media.

Etter et semester hvor jeg har studert første verdenskrig i nærdetalj og virkelig forstått hvordan folk kan oppleve en krig har jeg tatt enda et steg mot en pasifistisk holdning. Ironisk nok liker jeg krigsfilmer, skytespill og slåssespill, men jeg ville aldri ha oppmuntret til væpnet konflikt. Jeg har fremdeles tro på fred gjennom forhandlinger, utveksling av kultur, historie og følelser, men ærlig talt føler jeg at pessimismen sniker seg innpå når jeg hører om noe som virker helt uforståelig grusomt - som terroristhandlinger. Det er ikke oppmuntrende. Jeg har ikke lyst til å miste troen.

Jeg håper at historiefagene jeg tar neste år vil hjelpe meg å forstå verden og dets intrikate relasjoner. Jeg kunne ha tenkt meg å ta samfunnsfag, men historie får være nok. Jeg trenger å forstå, om enn bare enkelte situasjoner. Jeg trenger å ha et håp om at jeg eller mine barn ikke kommer til å oppleve en tredje verdenskrig. En nasjon som helhet er en enklere fiende å forholde seg til enn terrorisme - den strekker seg på tvers av landegrenser og man kan ikke sette et stempel. Kanskje er terrorisme den nye krigføringen som følge av en globalisert og moderne verden hvor grensene er mer åpne enn før. Om tredje verdenskrig skjer, så vet jeg ikke hva vitsen med livet er, eller hvorfor vi er her på jorda.

Hva lever vi for?

Du var så nær--
men akk så fjern--
inn i vår stue kjær,
da døren igjen smalt
og der stod frosketærn
ut av vår karm så kaldt.

Du gav oss skrekken,
to bein, to armer
stod ut fra sprekken,
og merket for evig
våre hvite karmer:

ikke lenger levelig.


(p.s. dette er faktisk en sann historie! Jeg fikk liksom ånden over meg til å dele denne opplevelsen etter å ha lest snart-Brønnøysundværingens innlegg om edderkopper)

Å miste ting er aldri gøy. Man går over alle hauger for å lete etter brillene som man kunne sverge lå på stuebordet, eller nøklene som skulle ha ligget i sekken, og lager er skikkelig oppstyr over det hele - helt til man finner at brillene sitter på nesen og nøklene ligger i jakkelomma. Men jeg tror ikke at problemet mitt ligger i at jeg mister ting. Jeg tror problemet ligger i at jeg tror jeg mister ting. Her har jeg mange hendelser som kan nevnes, som for eksempel den gangen jeg og Eirik var på IKEA - han for å kjøpe reiseseng og jeg for å kjøpe tekanne.

Vel, vi trålet rundt på bygget som alle andre fornøyde kunder, og ekstra fornøyd var vi da varene var betalt og vi så de solgte pølser i brød til 10 kr. Åj, så billig! Og gode er de jo også! Så jeg sendte Eirik av gårde for å kjøpe pølser og stod igjen og passet på senga og tekanna. Mens jeg stod der, derimot, begynte tankene og vandre. Muligens hadde jeg sett noe som var fristende å kjøpe - uansett skulle jeg bare finne fram kortholderen fra jakkelomma.

Men der lå det selvsagt ingen kortholder.

Jeg sjekket alle fem jakkelommer. Ingen kortholder. Mobilen hadde også forsvunnet. Jakken min var rett og slett helt tom.

I løpet av få sekunder hadde alle mulige konspirasjonsteorier rullet gjennom hodet mitt med stor fanfare, brask og bram. Hadde ikke han mannen som gikk forbi i sted dultet litt borti meg? Eller den der andre personen som snek seg rundt meg for å komme til brusautomaten? Eirik stod fremdeles i kø og panikken snek seg over meg til svetten rant ned nakken og hjertet slo hardt. Jeg sjekket lommene igjen og igjen og igjen . . .

Og hvor tror dere både mobilen og kortholderen lå?

I bukselomma. En foran, en bak. Jeg kan ikke annet enn å konludere med én ting: jeg er altfor vant med å stappe mobilen og kortholderen i bukselomma. Jeg legger rett og slett ikke merke til at buksa buler ut med en firkantet og heller bulkete mobiltelefon. Forstyrrende tanke? Ja, det synes jeg også.

Dagens hendelse, som fikk meg til å tenke på dette med å miste ting som er rett under nesa di, skjedde på bussen. (Det skjer virkelig mye rart på bussen. Jeg tror nesten annenhvert blogginnlegg på denne sida stammer fra bussen i en eller annen skikkelse.) Jeg satt for meg selv litt lengre bak i bussen og skulle finne fram ipoden min. Ledningen til hodetelefonene hadde selvsagt viklet seg inn, så jeg la fra meg ipoden i fanget og vips hadde den falt ned når bussen gjorde et brått stopp.

Jeg tenkte derimot ikke så veldig over dette. Ting har da falt ned på gulvet før uten at man trenger å gjøre et stort oppstyr av det. Så på neste stopp bøyde jeg med ned . . . uten å kunne se ipoden min noe sted.

Det var da fryktelig merkelig, tenkte jeg, men jeg satt tross alt høyere opp i bussen, så kanskje den hadde falt fremover mot døra? Så jeg spretter opp av setet og begir meg fremover i bussen. Jeg kikker under seter, på gulvet og alle plasser. Folk begynner å se rart på meg og jeg blir mer og mer tvilsom på om jeg faktisk hadde hørt feil og at ipoden lå igjen på bussetet. Jeg tråler tilbake til setet mitt, dulter borti en fyr som sitter og banner og sverger for seg selv i ett kjør, men til ingen nytte. Ipoden lå ikke der heller.

Nå er jeg virkelig skeptisk. Hva i all verden kan ha skjedd med ipoden? Kanskje den fór bakover i stedet for fremover? Jeg går til de som sitter bak meg og spør: "Har dere sett en ipod komme denne veien?" De er ganske perplekse og svarer høflig at nei, det har de ikke. Jeg vender tilbake til setet mitt med smårødmende kinn.

Igjen kommer konspirasjonsteoriene, men jeg gjenkjenner paranoiaen og vet at det er logisk umulig at noen andre har kunnet plukke den opp i den tiden fra ipoden falt på gulvet til bussen stoppet. Men hvor i all verden kan den nå ha havnet? Jeg sjekker jakkelommer, bukselommer, og for sikkerhets skyld veska også, men akk nei. Jeg sier til meg selv: du får vente til bussen er i byen, så kan du tråle igjennom hele mens den står i ro og de andre har gått av.

Merkelig nok tok jeg ikke tapet av ipoden som et like stort offer som for eksempel kortholderen og lommeboka. Kanskje er det fordi jeg vet jeg har penger, eller kanskje jeg ikke var så fryktelig knyttet til den. Eller kanskje var det fordi jeg visste intuitivt at egentlig hadde jeg ikke mistet den. For mens bussen nærmer seg byen kikker jeg ned på ovnen som går langs veggen under setet og synes jeg ser noe merkelig i mønsteret på den sølvfarga grillen. . . og der lå selvsagt ipoden, som også er sølvfarget. Når jeg kjøpte den hadde jeg aldri i livet drømt om at ipoden min var en kameleon!

Så endte det hele godt, men igjen sitter jeg med spørsmålet: når får man GPS-brikker på brillene, nøklene, mobilene, lommebokene og ipodene sine? Tenk så lett det hadde vært med en søker som pep når den forsvunnede tingen var i nærheten. Nymotens teknologi og tampen-brenner i ett hendig duppeditt. Vi duppedittelskere elsker duppeditter.

"The theory of infinity is the driving force between human kind's continued aspiration for becoming better than they are today. The minute something is known as finite it becomes less of an adventure, more of a task that we are not necessarily eager to fulfill as soon as possible. What's the point? We know it will end at some point, so why hurry? Should we hurry to the end and then settle for going no further? Sit around while waiting to die? That sounds like the lamest thing to do. It's like retiring. But how can an overall species retire? There must be some more boundaries that we can cross, a threshold we can step over in order to achieve new knowledge or experiences. We thrive on besting ourselves. Only the coward and the complacent settles for going no further."

>>H. W. (August 2008)

Er det tragisk å si at de fleste spennende hendelsene skjer på bussen? At man tilbringer så mye tid på bussen her i byen - eller eventuelt skolen eller leiligheta - at dagens høydepunkt skjer på en vanlig rutinemessig busstur mellom hjem og skole/sentrum? Skal innrømme jeg synes det er litt sånn, men så har jeg jo tidligere blogget om bussfilosofering, så kanskje jeg bare skal la være.

Men det er likevel på bussen det skjer. I hvert fall sånne ting man har lyst å blogge om. Sånne små, morsomme eller interessante hendelser i en students hverdag. Her i det siste har jeg tenkt mye på de såkalte "digital posters" som henger på bussene. I fjor fikk man de nyeste nyhetene og annonser direkte på den lille skjermen på bussen. Dette var selvsagt veldig greit for de av oss som hverken leser avisen eller ser på nyhetene, men nå i det siste har jeg vært redd for at jeg virkelig var på tripper'n. På enkelte busser har jeg nemlig lest i flere uker om de 900 menneskene som var begravet under en sammenrast bygning i Kina. . . Og selvsagt har jeg ikke oppfattet at det faktisk var de samme nyhetene som gikk igjen dag etter dag, uten å bli oppdatert. Så lille Henriette har selvsagt tenkt tanken: "Det var da fryktelig lenge de folka har ligget under den bygninga."

. . .

I amaze myself.

For å fortsette busstemaet, så kan jeg nå melde om at kjendiser tar faktisk et skritt for grønt miljø! Nå burde jeg kanskje sagt det var Kongen eller Paris Hilton, slik at det vekker oppmerksomhet, men nå har det seg slik at Kongen reiser ikke så ofte inkognito i de nordlige trakter, og heller ikke alene. Det gjør forsåvidt ikke Hilton heller, men hun klarer seg nå som regel selv når det gjelder oppmerksomhet.

Men her i nord er kjendisene mye mer avslappet i forhold til transport, om det nå er til rådhusmøter eller premierekvelder. Bussen min er blitt samlingspunkt for både ordførere og komikere. Ettersom jeg har vokst opp med ordførere i mine foreldres sosisle krets har disse besmykkede vesnene mistet litt av sjarmen sin. "Har sett de før, liksom." Men komikere har jeg fremdeles sansen for!

På vei til premierekvelden sin tok nemlig Påtryneteaterets Finn-Arve Sørbøe bussen. Hvem hadde trodd det? Kjendis tar bussen, liksom, hva er nå det for slags tull? De har jo egen parkering og alt! Men nei, komikere tar bussen. Det er nå bevist. Jeg satt rett bak ham. Holdt faktisk nesten på å ignorere ham, men det var noe kjent med det bakhodet og de merkelige rykningene som om han øvde på kveldens kjernekarakterer. . .

Enough said! Klapp på skuldra for at kjendiser støtter "Ta buss til jobben"-kampanjen her i Tromsø. Du er en bra kar, Sørbøe!

Nå for tida hører man veldig mye om presidentvalget i Amerika. Her i Norge synes jeg fokuset ligger veldig mye på demokratenes kandidat Barack Obama. Ikke at jeg har noe å klage på der. Jeg liker Obama. Jeg liker demokratene. Til tross for at jeg har hørt lite fra republikaneren McCain, har jeg generelt sett mistet sansen for republikanere. De er konservative, middelaldrende menn som ikke er særlig for kvinners rettigheter. Og de gjorde en stor bommert når de valgte å gå inn i Irak, men det er jo noe alle vet på dette tidspunkt, inkludert amerikanerne selv. Dette tror jeg taler veldig godt for demokratene. Prognosene spår så langt et spennende valg. Skjønt, personlig ante det meg at demokratene ville ligge bedre an i år enn for fire år siden ettersom demokratene har tilnærmet majoritet i Kongressen.

Jeg skal innrømme at jeg er usikker på om jeg skal kritisere så åpenlyst republikanerne, og til en viss grad, amerikanerne selv. Etter invasjonen av Irak - kanskje til og med fra George W. Bush ble president første gang - mistet jeg trua på Amerika som en nasjon som skal visstnok være ledende i verden. Om et land som er så ustabilt på egen jord skal ta ledelsen i kampen mot terror - og all den propagandaen - har jeg heller lyst til at vi skal trekke oss tilbake. Irak endte i katastrofe, til tross for gjenoppbyggingen av landet og innføring av det såkalte demokratiet. Amerikanerne er fremdeles i Afghanistan, et land hvor Norge også har tropper, og selv om situasjonen virker mer kontrollert der, er jeg urolig over fremtiden.

Jeg liker ikke krig. Jeg har ikke tro på at man vinner noe med krig. Uskyldige dør i krig. I våre dager trengs det bare et trykk og en rakett kan treffe et mål med uhyrlig nøyaktighet. Og hva er egentlig motivet bak "væpnede konflikter"? Ideologier, religion, makt, penger? Noen hevder USA ikke angrep Irak bare fordi Saddam Hussein var en slem mann, men fordi landet også satt på noen veldig rike oljefelt. Hva med andre kriger som kjempes rundt om i verden? Hvorfor invaderte Russland egentlig Georgia? Hva godt gjør det at tusenvis av liv går tapt for det en eller annen statsleder og hans/hennes rådgivere/nasjonal forsamling mener er en logisk begrunnelse?

Når skal vi få fred? Blir vi egentlig noen gang å få det eller skal det være en evig hårfin balanse mellom fred og krig i verden? I en del av verden er det fred, men i nabolandet er det krig. I neste øyeblikk er det omvendt. Er det i menneskets natur å få ut aggressjon på denne måten? At vi til slutt føler at hendelser må ta over fordi det er vanskelig å komme til enighet ved å snakke sammen? Dette høres skremmende ut som at den sterkeste overlever. Den med mest fysisk makt er den som er seierherren. Ligger dette instinktet fremdeles så til grunne i menneskets vesen? Kan vi noensinne overkomme det? Jeg vet jo at til tider kan hvemsomhelst vise overlevelsesinnstinkt når man er stilt overfor trusselen for tillintetgjørelse i hvilken som helst form og størrelse. Men hvorfor må vi ta dette til det nasjonale plan? Hvorfor kan vi ikke klare å skyve tilbake fristelsen for å gå til krig i favør for mer fredelige alternativer?

Noen ganger lurer jeg på om det ikke skulle ha blitt innført obligatorisk ex.phil. allerede i grunnskolen eller videregående. Jeg har møtt mange som synes at det var fullstendig bortkastet tid å høre på lange foredrag om filosofer som levde for hundrevis av år siden og deres teorier om himmel og jord. Hva har det å si for deres studier videre? De skal jo bli leger, elektrikere, og økonomer. Hva kan de bruke Platons huleligning til for å hjelpe en kreftsykt pasient? Selv om jeg kan skjønne akkurat denne problemstillingen, er jeg ikke helt enig i at ex.phil var totalt unyttig. Personlig lærte jeg så mye! Det åpnet virkelig øynene mine for både vitenskap og tro i samme vending. Filosofene studerte så mye forskjellig i en tid hvor de ikke hadde vitenskapen til å forklare naturens maskineri - menneskets fysiske og psykiske vesen, tilværelsen bestanddeler, verdens tilblivelse, og mye mer. Nesten 2000 år før en vitenskapsmann "oppfant" atomene hadde Demokrit allerede kommet med atomlæren - at verden måtte bestå av mange små bestanddeler som ble kalt atomer, fra det greske ordet atomos (udelelig).

Men jeg sporer av. Eller som norsklæreren min sa: jeg gjorde en digresjon. Hvorfor er filosofi bra? Det åpner sinnet vårt for det enkle utsagn: ting er ikke nødvendigvis akkurat slik du ser de. Filosofene utfordret etablerte "sannheter" ved å komme med andre forklaringer. Som oftest fikk de svi for det av den daværende autoriteten. Sokrates måtte svelge gift for å ha korruptert unge menns sinn. Gallileo ble fengslet for sine teorier om verdensrommet og forholdet mellom sola og jorda. Det er farlig å utfordre etablerte" sannheter", men det betyr ikke at man skal slutte å være nysgjerrig. Menneskets største egenskap - i min mening - er nettopp nysgjerrigheten. Det er dette som driver oss videre i evolusjonen. Vi vokser av å lære nye "sannheter". Som vi ser i de siste hundre årene har vitenskapet vokst og teknologien har skutt høyt i været og stiger fremdeles. Men i min mening er det ikke bare vitenskapen som skal ha enerett på å utvikle seg videre.

Ideologier, religion og andre "sannheter" har også muligheten til å vokse - på en positiv måte. Men det er en svært vanskelig prosess. Det ligger en trygghet i å ha noe som er etablert, som er trygt, og som har fungert for mange i århundrer. Vitenskapen baseres på håndfaste fakta (skjønt ironien er at på et vis er også dette bare "sannheter" - helt til det motsatte er bevist, selvsagt). De andre baseres på tro, noe som er vanskelig å kunne bevise ved vitenskapelige fakta. Tro er høyst personlig, til tross for at mennesker kan finne fellesskap i verdier og meninger de deler. Tro er ikke noe som kan forandres på kort tid ved hjelp av en nyoppdagelse eller nye forskningsresultater. Eller, de kan jo det, men dere skjønner kanskje hva jeg mener. Tro baseres mye på menneskers følelser og oppfatninger. Det kan være vanskelig å motbevise tro med ord, men det kan jo heller ikke motbevises med fakta. Det er rent og holdent helt opp til den enkelte om han eller hun vil velge å tro noe annet. Men én enkelt person kan ta dette valget. Det er vanskeligere når det gjelder større grupperinger. Det er flere å overbevise.

Det er ikke et ukjent motiv for krig at man simpelthen har forskjellig overbevisning. Religiøse og ideologiske kriger har vi hatt i fortida og det har vi fremdeles: 2. verdenskrig, den kalde krigen, Midtøstenkonflikten. Jeg vil nå stille det store, naive spørsmålet som jeg fremdeles venter svar på: Hvorfor kan vi ikke finne en fellesnevner og komme oss forbi uoverenskommelser uten å måtte gå til krig?

Noe jeg har mange ganger tenkt på i forhold til krig er når de forskjellige sidene blander inn sin religiøse overbevisning. "Gud er på vår side," sier de alle sammen. Jeg har ikke tro på at Gud holder av kun den ene siden. Jeg tror ikke Gud holder fingeren på avtrekkerne til soldatene. Om Gud er tilstede i krigen, så er han å finne i medmenneskelighet, hos de som hjelper andre og ikke bare tenker på seg selv. Krig er menneskeskapt. Vi har vår frie vilje. Jeg har ikke noen tro på at Gud ville blandet seg inn i noe som vi selv har valgt, men han ville vært tilstede hos de som istedet for å krige hjelper hverandre på det humanitære plan.

På akkurat dette har jeg lyst til å blande inn filosofien i den etablerte "sannheten" som jeg på enkelte ting synes er konservativ og utdatert. Selvsagt skal folk få tro på det de vil, men jeg synes at vi ikke burde henge oss opp i det som er etablert av den forrige generasjon og rette samfunnet vårt etter det. I stedet burde vi la trua få tilpasse seg utviklingen av samfunnet. Blant annet tenker jeg da på samboerskap, partnerskap, homofili, abort, og de andre taboo-belagte temaene. Det kan nesten virke arkaisk å rette seg etter en flere tusen år gammel tekst for å bestemme hva vi skal mene eller tro i dag. Er det så galt å tenke at Gud utvikler seg på akkurat samme måte som oss? Kanskje vil noen synes dette er en blasfemisk tanke, men jeg kan allikevel ikke noe annet enn å kalle tilbake filosofiens lærdom: ting er ikke nødvendigvis slik du har lært det.

Av hensyn til lengde skal jeg avslutte her. Som vanlig har jeg gått fra en ende til en annen, men på en måte er det jo relatert. Blogg er en fin ting i at det ikke er et vitenskapelig forum, slik at jeg kan legge ut tankene mine uten å måtte tenke på hypotese, begynnelse, hoveddel og konklusjon. Dette er ikke et tema man kan gi en konklusjon. Verden er stadig i forandring, og jeg er fremdeles åpen for flere refleksjoner som kan føre meg i en helt annen retning. Jeg har alltid visst at jeg tenker for mye, og i denne lange posten har jeg bare kommet litt under overflaten på alle tankene som flyter rundt i hodet mitt. Kanskje er det noen som leser dette, kanskje er det mange som ikke gidder. Det gjør ingenting. For meg er det godt å bare kunne få det ut. Jeg har levd for lenge bak en maske hvor jeg gjør mitt beste for å unngå konfrontasjoner. Der er på tide at jeg vokser opp, uansett hvor vanskelig det er. Jeg må lære meg å ta imot andres meninger, og da især de følelsesmessige meningene.

Jeg får bare håpe at jeg da vil takle det.

Yay for Adobe Photoshop! Det er mye snasent man kan gjøre der altså. Ikke at jeg har virret meg borti fotomanipulering når jeg synes at enkelte selvportrett skulle vært pyntet på. . . Sånt gjør man bare i Se og Hør, og eventuelt andre plasser. Men det finnes jo andre ting man kan gjøre i fotoredigeringsprogrammer (<--- la oss se hvor mange ord jeg kan sette sammen til slutt!). Jeg liker da å lage bannere. Og små tulletegninger av meg selv. Det sistnevnte trenger kanskje ikke akkurat noen nevneverdig ros. . . Men bannere er morsomt! Du setter inn et bilde der, ordner litt tekst der, finner en fancy brush og trykker i vei, og vips-rips og andre buskevekster har man et nytt glitrende banner til sin sårt forlatte blogg. For en fin måte å starte høsten på! Kanskje dette skal bli det nye mottoet? "La oss pynte på noe gammelt og glede oss over den fantastiske enkle forandringen!" Akkurat hvordan jeg skal overføre dette til studiene er usikkert, men det kan jo gi noen smekre ideer til middagsmatlagingen. Og for de som kanskje viser litt interesse for fotoredigeringsprogramresultater og liker andres blogger, så kan dere sjekke denne sidens nye banner!

Mitt neste prosjekt er å finne ut hvordan jeg kan forkorte teksten på hovedsiden i bloggen, men vise i fulltekst på selve bloggpostens sider. Alle forslag mottas med takk!

I dag fant jeg ut at på det kongelige bibliotek i Danmark står det en bok som direkte omtaler meg fra min herlige barndom. Jeg var bare 4 år i utdraget nedenfor, men jeg må si jeg hadde spunk! (Lurer på hvor den ble av...?) Men jeg kan ikke akkurat si at berømmelsen har gått meg til hodet. Særlig med tanke på at det er bare ca 2 minutters berømmelse - langt fra mine 15 minutter!

"De 6 uger på Lofoten begyndte med den kvindelige præsts bryllup. Vi var med i kirken under vielsen, som blev foretaget af min slægtning Jon Henrik Wien. Hans ældste datter Ann Katrin var med til bryllupsfesten, som blev holdt i den nedlagte præstegård, mens vi passede de to mindste, Henriette og Andreas i familien Wiens campingvogn. Det var ingen sag at passe den lille. Da han havde fået sin flaske, og jeg havde skiftet ham, faldt han hurtigt i søvn. Det var straks værre med Henriette på 4 år. Hun ville bestemt ikke sove. Hendes far havde sagt, at hvis der blev problemer med hende, så kunne jeg køre en lille tur med hende i bilen, det plejede at virke. Så jeg anbragte hende ved siden af mig foran i bilen, for det ville hun, og det første hun sagde var: "Jeg ved da godt, at du kører med mig, for at jeg skal falde i søvn; men det vil jeg ikke; for jeg vil ned og se måserne (mågerne)!" Vi kørte så til havnen og så og hørte det mylder af store måger, som altid var der. Men det hjalp ikke, så jeg kørte over et par broer til nogle småøer, som også var forsynet med mange fugle; men heller ikke det hjalp. Nu kørte jeg tilbage og sydpå, hvor veien går højt op, og pludselig på en meget smal vej faldt pigebarnet i søvn; men jeg måtte køre langt, før jeg havde mulighed for at vende, da der ingen sidevej var, før vi kom til den bro, som fører over Selbjørnvatnet. Nu var det om at køre stille hjem, så hun ikke vågnede, og det lykkedes, og vi fikk ro, til forældrene kom ved midnatstide og overtog vagten!"
(s. 460, "Arvegods - Stumper af en mosaik", P. G. Poulsen)

Do I dare and dare I do
what others take for granted?
To see and to be seen too:
will my whole life be wanted?

I feel there are some proper forms,
which I should use without much toil.
A secret formula, without the worms,
but ages old and close to soil.

Seize the day or seize it not
that is the golden question.
Yet the wisest still cannot
answer Hamlet's question.

A divided house cannot stand
and so the call must be
to either choose the safest ground
or risk the path you don't see.

ORIGINAL POEM (c) Henriette W.
2008

I dag kom varmegradene som en overraskende regnskur. Oppimot 20 grader i sola! Jeg kan allerede skryte av en viss farge selv om den ikke er særlig fremtredende. Hurra hurra!

Siden vi bor i sokkelleilighet blir vi alltid like overrasket over å finne solglimt utenfor døra. Vi har nemlig solskinn i vinduskarmen i løpet av natta og tidlig morgen. Ellers får vi gjenskinnet via naboens stuevinduer. Med andre ord er vi nesten som huleboere. Så da jeg i dag våknet, spiste frokost, kledde på meg strømpebukse, kjole, høyhalsa genser, skjerf og jakke - fikk jeg et sjokk idet jeg gikk ut ytterdøra. Det første hintet var sola, det andre var andre mennesker i singlet og t-skjorter, og det tredje var varmesjokket som slo imot meg. Jeg kvittet meg raskt med skjerfet for å si det sånn.

Etter en tur på butikken hvor jeg benyttet meg av "lego til 50 %"-kampanjen hos BR Leker (bilder kommer senere), dro jeg hjemover. Mens jeg satt i bilen satt jeg og koste meg over det gode været, selv om det var altfor varmt inni bilen. Så tenkte jeg at jeg bare MÅTTE ut i dag. Ikke noe sofalesing! Men siden vi mangler et sted å sitte/ligge ute, falt valget på enten sykkeltur for å fylle luft på dekkene, eller fjelltur.

Jeg valgte fjellet.

Det var utrolig deilig! Selv om kondisen var meldt savnet i 2006 og styrken forsvant i løpet av året 07-08, så karet jeg meg opp til varden - men helt til toppen orket jeg ikke. Det var snø fra varden og innover fjellet, så jeg lot den utfordringen ligge til en annen gang. Akkurat hvor høyt jeg faktisk gikk aner jeg ikke, men den siste stigningen på 60-70 meter lå på nesten 60 graders helling... Jeg kom til varden, sliten, men fornøyd, og spiste min herlige middag bestående av brødskiver, pølser og bønner i tomatsaus. Rester, med andre ord.

Det slo meg flere ganger i løpet av turen hvor mye jeg faktisk liker å gå på fjellet og å være i naturen - særlig når det er fint vær og lite mygg. Gjøken kunne høres fra skogen, så da kom endelig vårfølelsen også. Så er det noe med stillheten, med varmen som siger inn og med det enestående synet man får ved å stå på toppen av fjellet. Det er så utrolig deilig og frigjørende! Man glemmer helt av skole, jobb, byliv (selv om jeg fremdeles kunne høre støyen fra bukta), og fornøyer seg med å simpelthen eksistere der og da. For man slipper å bekymre seg over fremtida så lenge man kan finne et stille sted og bare nyte tilværelsen... Det er vanskelig å kunne forklare følelsen av fullkommenhet, men det er nesten noe magisk.

Siden Sigrid og jeg har tenkt oss på en utvidet fjelltur til høsten er det bare godt at jeg har lyst å dra til fjells flere ganger, slik at jeg ikke driter meg fullstendig ut. Og når jeg er på fjellet trenger jeg i hvert fall ikke å tenke på eksamen, og jeg blir litt brun! Hurra for sommerbrun hud! Nei til vinterblekhet!

Så var det disse lærerne da... Som regel har jeg alltid hatt veldig flinke lærere - de kan stoffet sitt, de er strukturerte, de kan lære det bort, og de kan ikke minst være konsekvent i rettinga! Men så har det seg slik at i blant dukker det opp et par heller tvilsomme karakterer i klasserommet. Man blir sittende der i de 15 første minuttene av første time hvor vi gjør oss opp en mening om læreren. Når det første som da kommer ut av lærerens munn er: "Eg sku egentlig ikkje ha detta faget, men eg måtte berre ta det" kan man omtrent være sikker på at dette kan bli et utfordrende semester...

Men det er ikke bare den negative holdningen til sin egen situasjon som gjør akkurat denne læreren til en av mine mest (unnskyld) mislikte lærere...og jeg har allerede vært igjennom et par som er heller mindre heldige med læringen sin... Jeg skal ikke bli slik. Både i sådan måte at jeg hverken skal klage (bortsett fra når det gjelder eksamen) eller bli en lærer som skaper mer irritasjon enn motivasjon. For det er faktisk mulig å gå utover sine egne grenser og meninger i en klasseromssituasjon.

Når man er tildelt et fag og skal sørge for at elevene får noe vettug kunnskap på forelesningene, da gjør det lite for motivasjonen å klage over ens egen situasjon (som en forsåvidt har valgt å ende opp i selv - det er jo bare å si nei takk til stillingen).

Det er også viktig at når man har satt opp et pensum, forholder man seg faktisk til det, særlig når elevene har brukt nesten 500 kr på én eneste bok. Man sier ikke at, "nei, den boka liker jeg ikke lenger så jeg vil forholde meg til mine egne notater og artikler." I tillegg er det noe som heter å være pedagogisk. Det finnes andre måter å gjøre ting på enn å lese opp fra en bok...

Og når faget er ment å være praktisk, så pøser man ikke på med hard teori i alle skoletimene. La elevene gjøre oppgaver! Det er jo faktisk det de skal gjøre!

Når oppgavene så skal rettes - og det antas at alle elevene har gjort de samme oppgavene - så være konsekvent. Det nytter ikke å si til noen elever at de fortjener en smiley for rett artikkel foran et substantiv når andre får skjenn for å ha skrevet akkurat det samme. Det er faktisk på grensen til diskriminering (i hvert fall kan det oppfattes slik). Selvsagt trenger man ikke rette alle oppgavene på én gang - lærere er jo ikke supermennesker - men selv om man legger bort oppgavene til neste dag betyr ikke det at man bare kan glemme den rettinga man allerede har gjort!

Så var det eksamen. Jo, der kan man si mye. Det første som er mest opplagt er at man passer på skrivefeilene sine - særlig de som kan skape tvetydighet og forvirring. Det er faktisk meningen man skal være en rollemodell for elevene, OG man skal kunne faget sitt. Så da tar det seg heller dårlig ut å glemme og skrive vesentlige og viktige ord som knytter en setning sammen slik at man faktisk kan forstå den. Når man da skal sette inn udefinert, definert eller ingen artikkel, kan det skape problemer. For hvordan skal man sette inn artikler i denne setninga:

"In most respects_____things can be done by______communication today are......."

*kremt* Hallo? Hva er det som skjer? Det går ikke an å si hverken "in most respects the things can be done by the communcation today ARE" eller "in most respects things can be done by communication today ARE"... Det mangler faktisk et relativ-pronomen! "the things THAT can be done by communication today are...." Jeg skjemmes ikke over å være språk-geek når det gjelder slike ting.

Og hvor er læreren som egentlig skal dukke opp på eksamen for å svare på spørsmål om hvordan oppgaveteksten (med skrivefeil og alt) skal tolkes? Det hjelper ikke at en eksamensvakt kommer en time på etterkant og sier: "læreren var her, men kom ikke inn i dette rommet. Nå er hun dratt."

....takk og hei. Stor hjelp å få fra slike lærere ja.

Nei, slik skal jeg ikke bli. Forhåpentligvis kommer jeg til å være altfor pirkete, samt at jeg slipper presset med å lage en eksamensoppgave. Ha!

HAHAHAHA! Kongebra parodi! Har du ikke alltid lurt på hva som faktisk skjedde med Jawaene, og Beru og Owen Lars i A New Hope? Her er en mulig forklaring:

 TROOPS