Skribling på veggen

Hva er identitet? Hvordan definerer man seg selv? I nåtidens samfunn virker det som de fleste er opptatt av å skape sin egen identitet, ikke nødvendigvis å finne den. I hvert fall, det sa pappa til meg for noen år siden. Akkurat den tanken har blitt sittende igjen hos meg. Er man så opptatt av sitt ytre at man glemmer helt av det indre, det basiske, det som man uten tvil kan si at: "Ja, dette er meg og det kan jeg ikke endre på uansett hvor mye jeg prøver"?

Jeg er fristet å klandre moteindustrien, musikkindustrien og filmindustrien for hysteriet med å ha et image. Selvsagt, det er sikkert andre faktorer som spiller inn, men dette er de tre prominente i min mening. Rett og slett fordi det er virkelig arenaer som henspiller på det ytre. Man skal være vakker, man skal være sporty, man skal være ditt, man skal være datt. Er det rart unge sliter med psyken når de prøver å leve opp til ikoner og image som i mange tilfeller er så fjernt fra dem?

Det hjelper sjeldent å si at man blir akseptert for den man er, for det blir man sjeldent, særlig i tenårene. Vi ser allerede stor utbredning av forskjellige former for diskriminering og rasisme, helt klare tegn på at nei, folk blir ikke alltid akseptert for den man er. Kanskje er det en evig sannhet? Det virker jo som at enkelte typer mennesker er simpelthen nødt til å føle seg bedre enn andre. Da føler man seg i hvert fall ikke som en null, som en utstøtt. Det gir en trygghet, men det er bare en flyktig trygghet. Før eller siden vil de nok en gang føle seg utrygg igjen, utfordret av noen større, noen bedre. De vil ikke føle seg helt trygg på seg selv før de har akseptert hele seg selv, mangler og feiler inkludert.

Det er vanskelig å være en perfeksjonist. Man føler at alt skal stemme; at alt skal være overens med hverandre og passe perfekt sammen. At man i tillegg da er ekstremt usikker på seg selv, det er en dårlig blanding. Det ender opp med en evig søken etter bekreftelse. Bekreftelse atter bekreftelse. Ingenting er godt nok. Man kan ikke stole på seg selv og etterhvert klarer man ikke stole på andre heller. Til slutt har man klart å forvikle seg inn i en mørk sirkel man ikke klarer å bryte seg ut av. Og man har egentlig bare seg selv å klandre.

En perfeksjonist er sjeldent fornøyd med ens mangler. De blir noe stygt og skammelig. Noen ganger hjelper det at man får bekreftelse fra andre om at selv de manglene er helt og holdent akseptert. Men hva betyr vel bekreftelser fra andre i lengden? De er ikke der 24-7. Det er derimot du selv. Det er du som må takle alle usikre tanker, all tvil og spørsmål når de dukker opp. Om du selv ikke kan gi deg en bekreftelse på at du er allright, feiler og alt, hvem kan? "Hvem kan elske deg om du ikke kan elske deg selv," har jeg hørt en plass. Jeg husker ikke hvem som sa det eller hvor det ble sagt, men jeg tenker at det er ikke en så dum tanke. For om du ikke kan akseptere deg selv, din identitet, hvordan kan du forvente at andre kan det? De har får jo som regel bare sett en skygge av din sanne identitet, for i ditt evigvarende søken etter en identitet som kan tilfredstille alle andre, glemmer du deg selv, den viktigste brikken. Det er du som betyr noe, ikke moteikoner, filmstjerner, eller den perfekte elev, men du, personen du. Om du prøver å være noen andre, så er du ikke lenger deg selv.

Men å faktisk tørre og stå opp foran hele verden og si at: "Her er jeg, mangler og alt," det krever selvtillit og mot. Da kan det hjelpe med et lite nudge i riktig retning av en venn. At en venn gir deg bekreftelse på denne måten, at han eller hun står bak deg og støtter deg for den du er, det er den beste gaven du kan få.

Det startet som en spørsmål og kanskje har det endt med en noenlunde svar? Ja, vi trenger bekreftelse fra andre i forhold til identiteten vår, at de vedkjenner seg hvem du er og aksepterer det, men den viktigste bekreftelsen du trenger er fra deg selv. Det kan høres ut som en klisje, men slikt er lett å glemme når man sitter langt nedi gjørma og ikke klarer å dra seg selv opp igjen. Det er mange ting man har lett for å glemme da, men det får bli et annet blogginnlegg, en annen gang.