Skribling på veggen

Enkelte ting slår aldri feil. Uansett hvor mye man prøver å innstille seg mentalt eller prøver å unngå de forskjellige forutsigbare situasjonene, så ender man opp med den samme gamle regla. Man VET hvordan hun eller han vil reagere om man kommer en spesiell kommentar i akkurat rette øyeblikk. Man VET at "ja, jeg skal ut og jogge i dag" ender som regel opp med "nei, jeg føler meg litt slapp og så var det den leksa som jeg skulle lese også som læreren ville at vi skulle....".

Nei, man får ikke gjort den leksa. I stedet havner man på facebook eller msn og der blir man egentlig værende når man først får kontakt med verden utenfor. Da er det litt verre å løfte på baken og komme seg i gang med det man EGENTLIG skulle gjøre.

I dag er en sånn dag. Torsdag skal jeg levere et arbeidskrav, en oppgave, i historie. Dette er jo noe jeg faktisk må bestå for å kunne komme opp til eksamen. Er jeg bekymret? Ikke egentlig. Burde akkurat DET bekymre meg? Ja, muligens. Jeg stresser når jeg ikke har så mye å gjøre, og med en gang jeg har fått en deadline legger jeg meg bakpå og finner utrolig mange andre ting som må gjøres akkurat DA, og ikke etterpå.

Jeg burde ha lest 200 sider norsk historie før år 1300 til i morra. Jeg er stolt over å ha lest om Frankrike og Englands statsdannelse før år 1300, men det hjelper lite når jeg ikke har fått lest om den norske statsdannelsen i samme periode. Oppgaven handler tross alt om å "beskrive og sammenligne" de tre prosessene. Men er jeg egentlig stressa?

Nei, jeg tar det med knusende ro. Faktisk er jeg så rolig at jeg finner ut at jeg har massevis av tid til å gjøre alle de andre tingene som jeg burde ha gjort, i tillegg. Sånn som å endelig brette sammen kleshaugene på soveromsgulvet mitt som har ligget der i tre uker, og legge de inn i skapet. Eller som å endelig støvsuge stua hvor hybelkaninene nå stortrives. Og selvsagt kan jeg skvise inn tid til muffinsbaking, oppvask, blogging, strikking, rydding og musikklytting.

Har jeg fått lest noe norsk historie? Vel, dagen er fremdeles ung. Er hele 2,5-3 timer til middag. 10 timer til jeg skal køye. Også har vi selvsagt morradagen. Der er det jo hele 16-18 timer til rådighet. Og onsdag. Og torsdagsmorran. "Plenty of time," tenker jeg. At jeg faktisk skal få tid til skriving tenker jeg såvidt på. Men det innser jeg nok onsdagskvelden etter korøvelsen når jeg ser det tomme word-dokumentet med tittelen "HIS-1001: Arbeidskrav". Om den har fått tittel, selvsagt.

Stress? Ukjent begrep. Spør meg torsdags formiddag. Da kjenner jeg nok begrepet svært intimt og inderlig.