Skribling på veggen

I dag kom varmegradene som en overraskende regnskur. Oppimot 20 grader i sola! Jeg kan allerede skryte av en viss farge selv om den ikke er særlig fremtredende. Hurra hurra!

Siden vi bor i sokkelleilighet blir vi alltid like overrasket over å finne solglimt utenfor døra. Vi har nemlig solskinn i vinduskarmen i løpet av natta og tidlig morgen. Ellers får vi gjenskinnet via naboens stuevinduer. Med andre ord er vi nesten som huleboere. Så da jeg i dag våknet, spiste frokost, kledde på meg strømpebukse, kjole, høyhalsa genser, skjerf og jakke - fikk jeg et sjokk idet jeg gikk ut ytterdøra. Det første hintet var sola, det andre var andre mennesker i singlet og t-skjorter, og det tredje var varmesjokket som slo imot meg. Jeg kvittet meg raskt med skjerfet for å si det sånn.

Etter en tur på butikken hvor jeg benyttet meg av "lego til 50 %"-kampanjen hos BR Leker (bilder kommer senere), dro jeg hjemover. Mens jeg satt i bilen satt jeg og koste meg over det gode været, selv om det var altfor varmt inni bilen. Så tenkte jeg at jeg bare MÅTTE ut i dag. Ikke noe sofalesing! Men siden vi mangler et sted å sitte/ligge ute, falt valget på enten sykkeltur for å fylle luft på dekkene, eller fjelltur.

Jeg valgte fjellet.

Så var det disse lærerne da... Som regel har jeg alltid hatt veldig flinke lærere - de kan stoffet sitt, de er strukturerte, de kan lære det bort, og de kan ikke minst være konsekvent i rettinga! Men så har det seg slik at i blant dukker det opp et par heller tvilsomme karakterer i klasserommet. Man blir sittende der i de 15 første minuttene av første time hvor vi gjør oss opp en mening om læreren. Når det første som da kommer ut av lærerens munn er: "Eg sku egentlig ikkje ha detta faget, men eg måtte berre ta det" kan man omtrent være sikker på at dette kan bli et utfordrende semester...

Men det er ikke bare den negative holdningen til sin egen situasjon som gjør akkurat denne læreren til en av mine mest (unnskyld) mislikte lærere...og jeg har allerede vært igjennom et par som er heller mindre heldige med læringen sin... Jeg skal ikke bli slik. Både i sådan måte at jeg hverken skal klage (bortsett fra når det gjelder eksamen) eller bli en lærer som skaper mer irritasjon enn motivasjon. For det er faktisk mulig å gå utover sine egne grenser og meninger i en klasseromssituasjon.

Når man er tildelt et fag og skal sørge for at elevene får noe vettug kunnskap på forelesningene, da gjør det lite for motivasjonen å klage over ens egen situasjon (som en forsåvidt har valgt å ende opp i selv - det er jo bare å si nei takk til stillingen).

Det er også viktig at når man har satt opp et pensum, forholder man seg faktisk til det, særlig når elevene har brukt nesten 500 kr på én eneste bok. Man sier ikke at, "nei, den boka liker jeg ikke lenger så jeg vil forholde meg til mine egne notater og artikler." I tillegg er det noe som heter å være pedagogisk. Det finnes andre måter å gjøre ting på enn å lese opp fra en bok...

Og når faget er ment å være praktisk, så pøser man ikke på med hard teori i alle skoletimene. La elevene gjøre oppgaver! Det er jo faktisk det de skal gjøre!

Når oppgavene så skal rettes - og det antas at alle elevene har gjort de samme oppgavene - så være konsekvent. Det nytter ikke å si til noen elever at de fortjener en smiley for rett artikkel foran et substantiv når andre får skjenn for å ha skrevet akkurat det samme. Det er faktisk på grensen til diskriminering (i hvert fall kan det oppfattes slik). Selvsagt trenger man ikke rette alle oppgavene på én gang - lærere er jo ikke supermennesker - men selv om man legger bort oppgavene til neste dag betyr ikke det at man bare kan glemme den rettinga man allerede har gjort!

Så var det eksamen. Jo, der kan man si mye. Det første som er mest opplagt er at man passer på skrivefeilene sine - særlig de som kan skape tvetydighet og forvirring. Det er faktisk meningen man skal være en rollemodell for elevene, OG man skal kunne faget sitt. Så da tar det seg heller dårlig ut å glemme og skrive vesentlige og viktige ord som knytter en setning sammen slik at man faktisk kan forstå den. Når man da skal sette inn udefinert, definert eller ingen artikkel, kan det skape problemer. For hvordan skal man sette inn artikler i denne setninga:

"In most respects_____things can be done by______communication today are......."

*kremt* Hallo? Hva er det som skjer? Det går ikke an å si hverken "in most respects the things can be done by the communcation today ARE" eller "in most respects things can be done by communication today ARE"... Det mangler faktisk et relativ-pronomen! "the things THAT can be done by communication today are...." Jeg skjemmes ikke over å være språk-geek når det gjelder slike ting.

Og hvor er læreren som egentlig skal dukke opp på eksamen for å svare på spørsmål om hvordan oppgaveteksten (med skrivefeil og alt) skal tolkes? Det hjelper ikke at en eksamensvakt kommer en time på etterkant og sier: "læreren var her, men kom ikke inn i dette rommet. Nå er hun dratt."

....takk og hei. Stor hjelp å få fra slike lærere ja.

Nei, slik skal jeg ikke bli. Forhåpentligvis kommer jeg til å være altfor pirkete, samt at jeg slipper presset med å lage en eksamensoppgave. Ha!

HAHAHAHA! Kongebra parodi! Har du ikke alltid lurt på hva som faktisk skjedde med Jawaene, og Beru og Owen Lars i A New Hope? Her er en mulig forklaring:

 TROOPS

Man kan jo ikke la være å bli litt begeistret for setningsanalyse, setningstrær og generelt syntakslære når man endelig har knekket koden! Det er jo sånn i alle dag at når man først har skjønt noe, så sitter det. For meg tok dette tre dager med intens setningsanalyse av en setning fra William Faulkners Absalom, Absalom! Noen lurer kanskje på hvorfor jeg i all verden satt i TRE DAGER og drev med setningsanalyse av EN ENKELT setning, og som resultat av dette skrev en 8-siders semesteroppgave? Jeg siterer (etter egen hukommelse):

There would be the dim coffin-smelling gloom sweet and oversweet with the twice-blooming wistaria against the outer wall by the quiet savage September sun impacted distilled and hyperdistilled, into which came now and then the loud cloudy flutter of the sparrows like a flat limber stick whipped by an idle boy, and the rank smell of female old flesh long embattled in virginity while the wan haggard face watched him above faint triangles of lace at throat and wrists from the too tall chair in which she looked like a crucified child; and the voice not ceasing but vanishing into and then out of the long intervals like a stream, a trickle running from patch to patch of dried sand, and the ghost mused with shadowy docility as if it were the voice he haunted where any else would have had a house.

Setningstre (og den er ikke komplett en gang! Og stjerne til den som skjønner noe av det!)

Henriette har hatt eksamen om morfemer og sånt

Så sitter man igjen foran datamaskinen etter at alle andre i huset har tatt kvelden. Ikke akkurat en situasjon jeg er helt ukjent med. Man kan vel nesten si at noen ganger forventer jeg bare at det skjer. Noen ganger har det stukket ut et hode fra et eller annet soverom og klaget over det høylytte tastaturet (alle lyder blir så utrolig høye når man skal sove), eller lurt på om ikke jeg også skal legge meg. "Joda, neida, jeg skal ikke sitte så lenge. Skal snart legge meg." Velbrukt og kanskje oppbrukt? Vel, folk vet jo ikke når jeg legger meg siden de allerede har sovnet når jeg hopper i køys. Funker fint for meg.

Det er som om jeg trenger denne tiden før natta for meg selv. Eller så er det at jeg bare gruer meg til å legge meg. Ikke at jeg har så mange skumle drømmer eller noe sånt, men jeg bare liker ikke å måtte legge meg. Søvnen har jeg ikke noe problem med, det er heller det å faktisk våkne OG stå opp av senga. Men akkurat hvorfor jeg ikke orker å legge meg, nei det vet jeg ikke. Kanskje fordi da kommer morgendagen så mye raskere? Eller at jeg vil ta igjen de tapte timene fra morgenen da jeg sov litt ekstra? Jeg kan sikkert finne en haug unnskyldninger - er ganske flink på det!

Leste en Nemi-stripe forresten om unnskyldninger. Eller for å være mer spesifikk, forklaringer på hvorfor man svarer 'nei' på noe. Slik som "vil du være med til [insert name]?" Nei, det har jeg absolutt ikke lyst til. Tenk om verden hadde vært så enkel! Selvsagt sier man ikke slikt, med mindre man er fryktelig modig og det er ikke jeg. Jeg tror jeg er nærmere Nasse Nøff enn Chuck Norris.

Har forresten er teori om at de beste ideene kommer på natta. Kanskje det er derfor jeg like å sitte oppe så lenge? Jeg synes jo selv at de beste tingene jeg har skrevet (sånn rent bortsett fra bloggen) har kommet etter alle andre for lengst har tatt til fornuften og kommet seg i seng. Hmm, jeg får jo alltid de beste ideene akkurat idet jeg ligger i senga, og da er det for sent å stå opp og dagen etter har jeg selvsagt glemt de helt. Typisk.

Rart hvordan de beste tingene kommer når man skal til å sove. Jeg husker mange netter hvor jeg har lagt meg til rette for å sove, men så snudd om og begynt å prate i stedet (i de tilfellene jeg ikke har vært alene på rommet). Man er så mye friere på natta! Ingen som er i nærheten for å bedømme. Verden er på en måte utenfor soverommet og kan ikke komme inn med sine konvensjoner og roller. Man kan være helt og holdent seg selv. Enda en grunn til at jeg liker å være oppe? Huff, dette hørtes ut som et typisk dikt av John Donne - "this bed is our world and the other world is outside these four walls and cannot get in". Han var en håpløs romantiker...

Ha! Så plutselig at jeg har tatt en ny "Henriette" - starter i en ende og havner i en annen. Men antar det er en rød tråd i innlegget? Mulig det. Vi kan si det handler om natta, og det gjør vel egentlig det. Men hvem gidder vel bry seg med det? Er jo ikke som om dette kvalifiserer til en Nobelpris i litteratur. A girl's simple nightly rambling. Det hadde tatt seg ut!

Nei, hu og hei, kom deg i seng!

I dag opplevde jeg en av mine mange stunder hvor jeg begynte å tvile på menneskehetens fremtid. Det er egentlig ganske skummelt å tenke på og jeg starter med en gang å tvile på tvilen, hvorvidt jeg skaper en frykt basert på fiksjonelle stereotyper og diverse andre uhumskheter (er det et ord?) eller om det faktisk er basert på noen helt reelle årsaker. 

Det hele startet med en dokumentar på NRK3 om Hollywoods skurker og hvordan filmindustrien har vært med på å både skape og tilbakevise stereotypiske bilder som påvirker resten av samfunnets tankegang. Som for eksempel synet på arabere og muslimer - et for så vidt hett tema akkurat nå. Det er ikke tall på hvor mange filmer som på en eller annen måte har dehumanisert arabere og muslimer og gjort de til skurker, slik at de få skurkene vi møter på plutselig representerer 1,3 milliarder mennesker i Midt-Østen.

En gang i tiden var det afro-amerikanere og indianere, og her i Norge har samene hatt det vanskelig i mange år. Vi liker å tro at ting forbedrer seg, og det gjør det jo også, men det skjer ikke over natten. Hvor mange år har det gått siden minoriteter krevde likestilling for første gang? Hvor mange år har ikke hvermannsen gått rundt og holdt i live et stereotypisk bilde av samer, indianere og afro-amerikanere? Hvor lenge skal vi mene det samme om arabere og muslimer?

Det er ingen hemmelighet at muslimene har hatt det tøft etter 11. september, og det er heller ikke er overraskelse at USA er den største pådriveren bak dette. Det meste kommer fra USA. Politisk, økonomisk og kulturell import. Det er ikke bare MacDonalds og Starbucks som krysser Atlanteren - det er også holdninger. Når landet man bor i må holde et politisk forhold stabilt og i live til USA er det ikke rart at andre meninger sniker seg inn under radaren. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg misliker USA, men jeg vil påpeke at grunnen til dette er Bush-administrasjonen, ikke folket som en enhet. Jeg innrømmer at det er en menneskelig svakhet i meg; jeg overfører følelser for én ting til noe annet: fra Bush til landet som enhet. Dette er galt, men er det likevel så rart?

I dokumentaren ble det påpekt hvordan religiøse kanaler (altså kristne og andre) kjører anti-muslimsk propaganda til sine seere. Dette leverer også holdninger til hvermannsen ellers i samfunnet, og USA kan i hvert fall ikke sies å være et land med få troende. For meg virker det som at når en amerikaner først tror på noe, så tror han eller hun med hele seg. Jeg skal heller ikke legge skjul på hvor mye jeg misliker såkalte "frelsere" og prekere. Å dytte ting inn med teskje, som jeg føler de gjør, er ikke min måte å gjøre ting på. Å tro på noe er en helt personlig ting, og hvorfor skal man føle trangen til å banke det inn i folk? Nå inntar jeg vel en høyere moralsk stand, men det får så være.

Jeg merker at det er vanskelig å holde seg objektiv i en slik argumentasjon. Jeg blir lett subjektiv, noe jeg synes selv at jeg sjeldent blir, for jeg liker å se ting fra begge sider. Men saken er den at når alt kommer til alt, så har jeg mine tvil for menneskeheten. Jeg går faktisk rundt og undres om jeg kommer til å leve så lenge at jeg opplever USA eksplodere fra innsiden. For det er det jeg tror kommer til å skje før eller siden. USA er en tikkende bombe, og en eller annen dag kommer ting til å rase ned. "The American Way" kommer til å være USAs fall.  Den store multikulturen virker så distansert fra en administrasjon som tar store internasjonale beslutninger på vegne av et folk som er bundet mer av at de forholder seg innenfor de samme landegrensene enn at de er en felles identitet utover å være like i at de er ulike. Bush-administrasjonen har vist at den setter politisk og økonomisk ekspansjon foran en indre stabilitet. Irakkrigen var en stor fiasko med en eneste god ting (at Hussein forsvant); USA skulle aldri vært involvert. Afghanistan...vel, ting går ikke så strålende der heller, gjør det vel? Sivilie tap i en politisk krig. Hvorfor må det alltid være uskyldig blod som går tapt?

Jeg kan sikkert sitte slik i timesvis, men det blir som regel aldri mer enn usammenhengende babbel som starter i den ene enden og havner på et helt annet spor til slutt, og den lille fornuftige stemmen bakerst i hodet sier det er lurt å legge seg. På tide å lytte til den og skyve bekymringene og irritasjonen til en annen dag.