Skribling på veggen

Den 20. januar rundt klokken halv ti skjedde det som vi har gått og ventet på hele vinteren! Endelig kom lille Emma Dahle til verden, rundt 3700 gram og utrolig søt! Med tante Henriette på Toneheim og mamma Anne Katrine og pappa Sindre i Trondheim, har ikke jeg personlig fått sett nurket ennå, men bilder har det dukket opp på mailen min. Var i fullstendig ekstase lørdagen som var, klarte omtrent ikke få ro på meg! Måtte bare massesende tekstmeldinger til fjerne og nære venner, og det var kjempemange som var glade og syns det var kjempekjekt at Emma var født! :) Etter et par dager hvor ting hadde vært ganske trasig ettersom min gammeltante Solvår sovnet stille inn, noe som har truffet meg ganske hardt, så ble lørdagen en veldig bra start på en bedre periode!

Dagen begynte egentlig med et brev fra Sven-Are, som jeg ikke hadde fått møtt i jula eller snakket med på omtrent et halvt år, noe som gjorde meg veldig, veldig glad. Har savnet han masse mens jeg har gått på Toneheim, så det var veldig hyggelig! Og etter brevet var lest ringte mamma første gang for å si at det skjedde noe i Trondheim, men fødselen var ikke helt i gang ennå. Ikke at jeg brydde meg: Det betød at jeg ble tante den kvelden eller natta! Og siden hang jeg med noen venner og fikk påny en telefon fra mamma som sa Anne Katrine var på sykehuset, men vannet var ikke gått ennå. Men ting begynte å nærme seg. Og jeg fór selvsagt rundt på hyttene i grenda for å fortelle den glade nyheten! Måtte være litt på hytte 12 og prate og le litt før jeg skulle gå å legge meg.

Men legge meg ble uaktuelt. Pappa ringte rundt halv elleve og spurte hvordan tante Henriette hadde det. Bare tonen i stemmen hans fortalte meg at ting endelig hadde skjedd. Lille Emma, som fikk rosa sløyfe i det mørke, tykke håret, var kommet til verden! Jeg hadde absolutt ingen ro i meg, bare MÅTTE ringe og springe litt. Kom meg ikke i seng før etter tolv, med et stort smil om munnen, selvsagt. Og neste morgen ringte jeg til de nybakte foreldrene, samt fikk se bilder på mail av det søte nurket. Hun er kjempesøt, verdens skjønneste nurk! Jeg skal absolutt bli YNDLINGSTANTA! :) :) :)

Ai ai, det har virkelig fått humøret mitt opp igjen. Aking har det vært to dager på rad også, og det har vært kjempeartig! Er definitivt på en "roll" her. Skjønt, i morgen skal jeg dra over til Hadeland i tantes begravelse, så litt tårer blir det igjen. Men det sømmer seg egenlig bare. Hun var, tross alt, "tante Solvår". Tanta med godteriet og sysakene i tredje etasje hos onkel Bjarne. Som var så blid og grei. Jeg husker det så godt fra da jeg var liten. Har ikke fått møtt henne så mye etter hun ble syk, men jeg er lettet over at hun slipper smerten nå. Guds fred.

Det finnes mange ting i verden som får meg til og stoppe opp og spørre meg selv:
Hvorfor? Blant disse er både sult i Afrika, USAs angrep på Irak, tsunamier, bilulykker forårsaket av berusede sjåfører, høye hæler, forvridde kroppsbilder og politikere. Til og med hermetikkboksen har fått sin plass på denne lange listen, rett under fotball og skotskrutede golfvester. Men der er vel ikke egentlig disse tingene jeg undrer så fælt på i dag.

Nei, i dag er spørsmålet rettet mot det indre, det skjulte følelseslivet bak den stramme masken. For det er egentlig fryktelig merkelig hvordan man kan påvirkes så lett av ting som bare strømmer gjennom kroppen. Man kan spørre seg akkurat hvor i kroppen dette skjer, for det skjønner jeg ikke helt. Er det i hjertet eller hodet? Kanskje til og med i blindtarmen (om man har en)? Er det slik at alle celler i kroppen er utstyrt med små sensorer som sender beskjeder og mottar beskjeder, slik at når en blir veldig nervøs eller sint, så begynner man å svette eller skifte kroppsfarge?

Uansett hvordan man påvirkes av det som skjer innendørs, om det nå enn er psykiske eller fysiske reaksjoner, så er det likevel underlig dette vi ikke kan ta på. Vi kan alltid ta på de fysiske reaksjonene, men det fungerer ikke å berøre de mentale. Det er veldig rart. Nesten så rart at man må knytte følelser opp til sjelelivet, slik kroppssmerte og -nytelse er knyttet til det som er av kjøtt og blod. Kanskje er det slik at vi bare er tomrom av jordiske mineraler og blir fylt av noe vi ikke kan forklare men har skaffet et fancy navn på - sjel.

Tilbake til poenget mitt, så skulle jeg fram til hvorfor må smerte i sjelen være mer vondt enn smerte i kroppen? Det er ikke rettferdig. Det er tvert i mot
veldig urettferdig. Jeg ville heller satt pris på endeløs smerte i kneene mine enn i hjertet mitt. Det sårer så veldig mye mer... For øyeblikket har jeg nettopp vært nede i en veldig lang, kald og mørk periode. Ingenting har tilfredstilt meg, det har vært slik at jeg omtrent ikke orker å komme meg ut av senga. Selvsagt, det kan være pga av søvnmangel og sånne ting...men nå spøker jeg bare. Det er oppriktig ment når jeg sier det er vanskelig å stå opp om dagene. Det blir bare et ork, egentlig, å stå opp til en dag du bare går rundt og bærer den stålfaste masken tett til huden. Ting blir tyngre å gjøre, som bare det å spise mat. Man orker ikke mat om man ikke orker å stå opp av sengen...

Heldigvis har jeg begynt å dra meg ut av denne dalen. Fikk pratet med Mari på hytta i går kveld og kost meg sammen med henne og Hanna. Camilla og Fredrik er i Danmark denne uken, på prøvespill, og det er både greit og ugreit. Camilla var alltid den som vekket meg om morgenen... Uansett, jeg er på tur oppover, og håper febrilskt at ingenting vil dra meg ned igjen med én gang. Men det vet man aldri, dessverre, så jeg får bare vente å se.

Vips borti taklampa, huhei hvor det går!

Vel, det var ihvertfall historien om min kjære bærbare PC, må dets minne leve i fred. Den falt en dag i desember, rett før juleferien, og har siden ligget innpakket i kisten mens den ventet på veien videre til himmelen. Eller, morsomheter til side, mens laptopen ventet på å bli sendt av sin trege matmor til alle datamaskiners moderorgan for reparasjon.

Ja det er sant, kjære godtfolk, min laptop er offisielt på sykeperm! Det betyr at alle de morsomme tingene jeg drev på med før, som å laste ned Criminal Minds og CSI, samt manga/anime av Naruto og Bleach, kan jeg ikke gjøre ennå. Hvis jeg noen gang får dataen tilbake. Den ligger per i dag på omlastningterminalen i Bergen og jeg håper den når Elprice i løpet av et par dager... Og om jeg klarer å snike alt inn på garantien, så bør jeg være berga!

Penger sparer jeg i hvert fall, for øyeblikket.

Ingen jobbing i jula (bare latmanskap, faktisk) betyr at jeg sitter på mindre
penger enn forrige termin, og jeg har masse igjen som skal betales til skolen. Det betyr, godtfolk, INGEN UNØDVENDIG PENGEBRUK! Da jeg i fjor brukte nesten 6000 kr på reise, skal jeg prøve å kutte ned denne gangen. I stedet for å dra hjem i vinterferien tenker jeg å besøke Trondheim (om de vil ha meg) og besøke det nye tantebarnet mitt (det må da ha kommet ut til DA!). I påskeferien drar jeg hjem, men jeg skal få skyss med Vegard Andreas som skal kjøre hjem til Narvik for å skifte dekk (tror jeg), så da sparer jeg penger SAS Braathens og Norwegian ville snytt meg for!

Men men, nå skal jeg stikke innom amazon.co.uk og kjøpe bøker. (Har blitt helt vill på bokkjøp i jula!)

I denne herlige tidsalderen hvor teknologien vokser seg større og mektigere, blir vi helt matt av den store spranget fra to-tonns-datamaskiner til dagens lettkledde laptoper på knappe kiloet eller to. Vi fryder oss over fremskrittene som blir gjort som letter vårt daglige arbeid, og kan hende gleder vi oss til den dagen da vi kan bare slappe av i en stol mens den elektroniske butleren James-13Bc serverer drinker på høylyse dagen.

...eller ikke.

Personlig har jeg opplevd at med så mange ting som gjør framskritt, er det alltid noe eller noen som vil være med på å stanse dette. Alt fra aktivister til rett og slett slumptreff av en eller annen datageek i Sørøst-Asia som har for lite å gjøre om dagen. Hvem det nå enn er som står bak, så skjuler det ikke det faktum at noen lager et rent slit og frustrerende helvete for oss andre.

Jeg snakker selvsagt om virus, ormer, AdAware, trojanske hester og andre spiongreier som sniker seg inn på maskinene verden over og skaper liv og røre i både hus og hjem. Tidligere i denne uka var jeg så forferdelig heldig av å få besøk av et virus over MSN Messenger, som fant ut at elendighet elsker selskap, og inviterte en hel alaskens andre hester, ormer og kryp. På to døgn hadde jeg hele seks virusvarsler, 38 AdAwarevarsler og to ormer som snek seg rundt på maskina uten stans.

Frustrasjonen var lett tilgjengelig og for første gang på lenge ble jeg faktisk forbanna. At folk kan være så ondskapsfulle! Greit nok at virusmakere og virusmotstandere kjemper en innbitt kamp om å regjere på datamarkedet, men trenger de virkelig å involvere uskyldige folk på sidelinja? Det var virkelig unødvendig...

Heldigvis har jeg både en klok far og en venninne med en klok far som kunne hjelpe meg, så nå har maskina gått på hostesaft, varmt teppe og solbærtoddy i nesten en uke. Og den er blitt kjempefrisk! Hurra, hurra!

For anledningen vil jeg sitere en kjent sang av Øystein Sunde:

"...men jeg kommer ikke på nettet.
For Windows'n min er for gammal og driver'n æ'kke den rette.
Jeg har ringt til support'n og de driver meg fra vettet!
De sier jeg trenger ny driver oooog den må jeg hente på nettet!!

Men jeg kommer ikke på nettet, for fanken, jeg kommer ikke på nettet!
For Windows'n min er for gammal og driver'n æ'kke den rette.
Jeg har ringt til support'n og de driver meg fra vettet!
De sier jeg trenger ny driver oooooooooog den må jeg hente på nettet!!! Arrrgh!!!!"

Takk for meg.

Det er bare stillhet. Et tomrom. Hvorfor ingen følelse? Hvorfor masken?

Hvorfor?

Tonene flyter i rommet. Ukjente ord følger. De drukner. Musikken blir igjen. Setter spor. Gjør et inntrykk.

Roen senker seg.

De treffer noe i tomrommet. Det brister litt
I magen. En sammentrekning, en klump som spennes og slakkes. Hva kan det være?

-----------------------------

Masken er like stoisk. Et filter som stenger inne, lukker slusene, holder tomrommet inne.

Ikke la det slippe ut.
Ikke la det slippe ut.

Vær sta.
Vær kald.

Hør ikke det bankende hjerte.

Kjenn ikke skjelvingene i kroppen.

Steng det inne.
Steng det inne.

-----------------------------

Jeg vil ut.

Jeg er død
Passiv
Utenfor
Kald
Stiv
Hjelpeløs.

-----------------------------

Masken vil ikke briste
Vil ikke skifte.

Tom i blikket
Sløv i hodet
Tung i tanken
Jeg skjuler alt.

Sorg.

Tårer.

Arr.

Mørke.

Tomrommet.

-----------------------------

Filteret er tett.

Selv ikke ord
Fra hjertet
I en strøm
Kan briste masken.

Filteret er tett.

------------------------------

Jeg skjønner ikke
Hva dette betyr.

Jeg vil bare ha fred.

Har da til slutt skaffet meg internettalbum for fotografier jeg skulle tilfeldigvis komme over, enten ved å stjele andres kameraer eller få de til å ta bilder. Akkurat nå har jeg lastet opp noen bilder fra etter dekorasjonen av rommet mitt, samt den nye hårfargen jeg har skaffet meg. Så sjekk ut bildene, den som er interessert. :)

P.S. Dette er kanskje det korteste jeg har skrevet på bloggen min siden dets begynnelse...

I de siste ukene har jeg opplevd at livet har både oppturer og nedturer, skjønt jeg har mest ligget nede på et lavt nivå mesteparten av tiden. Det har selvsagt vært både surt og trist, og ofte har jeg ikke visst hvordan jeg skal klare å dra meg opp igjen. Men ettersom jeg nå opplever en positiv kurve, så antar jeg at det finnes noe som klarer å få meg i godt humør. Jeg prøver å være positiv, men likevel klar over de negative følelsene som er i meg, og jeg prøver å være mest mulig sosial. Nå tenker jeg ikke så fryktelig mye på musikken og skolen -- det kommer i andre rekke. Nå vil jeg sette meg selv i fokus litt.

Så på denne siste oppturen har jeg bestemt meg for å kose meg. Jeg nevnte i forrige post at jeg ryddet og pyntet på rommet mitt -- det har gjort urtolig mye for min hjemfølelse. Endelig har jeg noe på hytta/internatet som er helt mitt. Jeg har også klart å få litt kontakt med ei venninne av meg på Voss folkehøgskule, Hanne, og det har vært kjekt å kunne prate med henne etter en lang tid uten kontakt (vi har det ganske travelt på skolene våre også da...). Og det siste som jeg har gjort er å unne meg litt nye klær og en ny look. Jeg har farget håret mitt igjen (mye av det samme som sist, men jeg undres over om fargen er mørkere) og begynt å sminke meg litt.

Egenetlig har jeg vært en liten sjel som ikke har vært så opptatt av utseendet mitt, men jeg skjønner nå hvorfor kvinner generelt av og til trenger å skjemme seg bort og stelle med kroppen sin. Det er faktisk litt gøy og humørvekkende!

Vel, nå skal jeg bort og spise litt frokost med Malin, så skal jeg fortsette med mine ekte smil og min rare latter!

Det verste jeg egentlig vet er å vite at man har spist kjempemasse mat hele dagen (har til og med lagt på meg et par kilo siden jeg begynte på Toneheim Fhs....) og likevel legge seg til sengs sulten. Magen begynner å romle omtrent med en gang dyna har bredt seg utover kroppen, deretter gnager den på tom luft og magesyre, og siden må man snu seg over på magen for å stilne sulten på en eller annen måte. Man kan jo ikke stå opp og spise igjen etter å ha pusset tennene. Eller, i hvert fall går det ikke når man ikke har noe å spise. Det måtte blitt suppe, men jeg vil jo ikke vekke hele hytta for å koke vann.

Ellers i dag har jeg endelig fått startet på den personlige touchen på rommet mitt. Det vil si min side av det avlange dobbeltrommet som jeg har fått som sengeplass i villaen (hytte 3, den eneste hytta som ikke bor vegg i vegg med en annen hytte. Kjipern for de som bor i rekkehus! Mehehehe...) Har altså fått pyntet litt, men kan nok dessverre ikke dokumentere det med bilder ettersom jeg ikke eier noe kamera eller orker å snylte på andre. Bilder har jeg hengt opp, små kort med oppmuntrende sitater, selvlysende stjernehimmel, selvlagde papirblomster, ryddet i bok/film-hylla, notehylla, på pulten min, i skuffene mine (blitt avansert inndelingssystem!!), og en haug av andre ting som har jeg har glemt i forbifarten. Med gamle Norgespakke-esker har jeg fått laget sånn inndelingsgreier for "Dameavdelingen" min (skuff med diverse hårting og bandasjer), samt bestikkskuffen vår i fellesstua. Synes det var genialt jeg!

Kjenner at hodepinen begynner å bre seg utover hjernebarken og nedover hjernestammen til nakken og resten av kroppen, så tror jeg skal snu meg på magen og ta fatt på søvnen. Sov godt, godtfolk, og se opp for ulven.

Ai, ai, ai. I morgen skjer det, den store kirkekonserten som skal lede an til Toneheims første familiehelg. Da skal pentøyet på og smilet klistret fast som PR-kåte ungdommer idet man skal vise hva man gjør og har gjort på folkehøgskolen til familiene sine. Det kan bli gøy! For mer informasjon, besøk skolens hjemmesider.

Ironisk nok viser det seg slik da at til tross for alt arbeidet jeg har lagt ned i denne helga, både i jentekor (2 franske sanger), skolekor (stort musikkverk på 6 satser) og i konsertproduksjonsgruppa (økonomisjef/PR-sjef/handy woman), så skal jeg ikke være med. Jeg har slitt meg ned i det lave registeret for å kunne komme ned på en renstrøken F, øvd på intonasjon og vennet meg til å konstant synge på strofer og toner fra "Gloria" av F. Poulenc, samt stresset med flygeblad, plakater, opphenging av plakater, pressemelding, blomsterbudsjett og om plakaten skal være eggeskallfraget eller kremfarget. Plakatene har vel egentlig irket meg mest... Men selv om jeg har jobbet mye, så er det ganske artig at jeg faktisk ikke skal være med i det hele tatt. ;)

Har gjort meg litt avhengig av andre, eller omvendt, så det blir merkelig å ikke være med på ting. Skjønt, jeg har lovt Malin å ringe henne under "Gloria" og spille alt-stemmen mens hun synger. ;p

Har jo veldig lyst til å være med, men når faren din skal åpne et senter som han har jobbet for i over åtte år, så må man dra hjem for å være med på det! Det blir jo uansett en familiehelg, bare på en annen plass, med andre hovedpersoner og hvor jeg bare skal smile pent og vinke i stedet for å stresse rundt og forsikre meg om at korbenker og lyskastere er på plass, eller dytte folk i gang som skal rigge og rydde. :) Blir egentlig ganske deilig å komme hjem! Gleder meg!

Nå skal jeg trøste Malin som dessverre har vært så sterk i fingrene at hun knakk brillene sine da hun tok de opp av lommen. Mehehehehe!!

Jeg tror jeg aldri kommer til å klare å sette presise ord på hvorfor jeg synes det er så fryktelig gøy å lese manga og se anime, eller å prøve å snakke språket japansk. Akkurat som at jeg ikke klarer helt å forklare hvorfor fan fiction er så gøy. Men jeg gjør alltid et forsøk i alle fall! :)

Hva er manga og anime, spør du? Vel, det er den japanske tegneserieformen. I Japan er dette et veldig vanlig fenomen, så hvis du spør en japaner om det vil han nok synes du er litt rar som ikke skjønner det. Men her i Norden/Europa/Vesten er det ikke like vanlig å lese manga eller se anime. Sjangeren karakteriseres med tegnestilen, som kan være litt kantete, avlange ansikter og spisse hårtufser. Og de veldig fine handlingene. Gjerne noe overnaturlig eller fantastisk (fantasy). Slik som shinobi (ninja) og shinigami (dødsgud, Death God). Alltid like gøy! :)

Akkurat nå ligger min fasinasjon hos serier som Naruto, Bleach og Rurouni Kenshin. Der ser jeg både mangaen og animeen som har kommet ut. Men mangaen er best (og mest oppdatert!). Animeen åpner alltid for såkalte sideplots, som ikke er nedskrevet i mangaen, sikkert for å øke publikumstallet mens mangaen blir nedtegnet.

Hvorfor er jeg fascinert? Kan hende er det fordi jeg føler meg veldig mettet på amerikansk tegnestil og den Vestlige kultur. Jeg vil ha nye impulser, nye inntrykk. Også er det gøy å lære et nytt språk i samme slengen (ergo, det er lærerikt!)! Ta Rurouni Kenshin for eksempel. Serien handler om samuraier i Edo-/Meji-perioden, som er en tid hvor politisk opprør herjet i Japan. Mange av karakterene i serien er faktisk virkelige personer, selv om hovedpersonen er fiktiv. Men det er lærerikt likevel, for det handler om historie (noe som fascinerer meg veldig) og om hvordan den asiatiske/japanske kulturen fungerte for rundt 100 hundre år siden. Kjempespennende! :)

Forresten er ikke bare jeg interessert i manga/anime. Ta japanerne -- til og med de vokser følger med på disse sjangrene! Nå finnes det selvsagt voksenmanga/-anime i tillegg til de kjente og kjære ungdomsseriene, men det skal jeg ikke ta opp her ettersom det ligger en del i ordet... Jeg hørte en historie en gang om en mann som hadde lest så mye manga at konen hans til slutt hadde dratt bort hver gang hun trengte nye "impulser", som jeg tror ble litt ofte så fjern han mannen ble til slutt. Litt morsomt å tenke på, synes jeg, men også litt skummelt. Jeg innrømmer å være avhengig til en viss grad, men jeg tror jeg klarer å styre meg. :)

De siste to dagene har vært helt fantastisk merkelige. Ikke bare var det slik at man oppdaget det hadde vært organisert vorspiel i piratkjelleren på Prestegården (der 19 av Toneheim Folkehøgskoles ca. 140 elever går), men det ble faktisk brakt videre til overhøvling!

Onsdag formiddag ble det kalt inn til allmøte i skolens aula. Alle lærerne satte seg i en halvsirkel bak rektoren, med alvorlige miner og bena i kryss. Rektoren stod klar med protokollen og ropte alle eleven opp, etter hyttene de bodde på. Det ble gitt streng beskjed om at alle måtte være der. Så etternølere ble hentet og resten av skolen ble sittene med dirrende hender og flyktige tanker om det som skulle bli tatt opp på møtet: alkoholforbruk og oppbevaring på skolens område.

Da vi kom til skolen i høst, ble det gjort klart hva reglementet sa om alkohol og skolen. Greit nok at folk kan dra på byen, men strengt forbud mot oppbevaring og inntak av alkohol på hyttene eller i Prestegården. Men lærerne er ikke slike som går rundt og sjekker om reglene blir overholdt: skolens reglement er bygd på tillit. Kan man ikke overholde reglene, betyr det at tilliten mellom lærerne og elevene blir brutt, noe som ikke alltid er den beste medisin for såre sinn. Lett å få samvittighetskvaler i alle fall!

Med hendelsene som skjedde i helga, så bestemte skolen seg for endelig å gjøre noe med dette problemet. Vi var som sagt kalt inn til møte i aulaen. Når alle elevene hadde knødd seg inn, fortalte rektoren om hva som hadde skjedd, hva skolens reglement sa om dette, og oppfordret folk til å melde seg. Noen hadde allerede gjort dette. Mange hadde ikke, som vi opplevde etterpå. I det hele og det store var talen til rektor så sterk at køen inn til hans kontor etterpå strakte seg flere titalls meter.

Jeg var faktisk selv blandet inn i dette, noe som var litt skummelt. Jeg hadde vært på hytta mi mens tre andre hadde sittet inne på rommet sitt og tatt en slurk Tyrkisk Pepper. Plaget av dårlig samvittighet gikk jeg inn til rektor, fortalte at jeg hadde oppholdt meg i samme hus som noen som drakk, samt fått vite om det før de gikk ut på byen samme kveld. Det var godt å få lettet trykket som hang over meg etter helga, men det har også ført til at de tre som drakk på hytta mi ikke er helt blide på meg. Det kommet seg, men det går litt tregt...

I det hele og det store ble rundt 65 elever (!) straffet med varierende displinærstraffer, alt fra skriftlig klage til opptil 2 dagers utvisning fra skolen. De tre på hytta mi, samt en fjerde som hadde oppbevart alkohol på rommet sitt, er nå blitt utvist til henholdsvis 1-2 dager. Jeg slapp unna "svartelisten", noe jeg er litt lettet over, selv om jeg samtidig hadde tatt straffen om jeg fikk den... Så fra mandag-onsdag neste uke er det bare meg og en til på hytta mi, men han ser jeg ikke så ofte, så teknisk sett er jeg alene. Kanskje skal jeg flytte inn til en annen hytte i mens? :)

Ellers vet jeg at det sitter nok flere der ute som ikke har meldt seg og fått sin straff. De blir kan hende sittende med dårlig samvittighet etterhvert nå som det meldte seg så mange, og de vet hva de har gjort de som ikke har meldt seg. Får håpe de melder seg til slutt... Og at det blir slutt på alkohol på skolens område. Kanskje folk nå har fått seg en vekker?

Vel, jeg må vel prøve meg på denne blogg-greia jeg også. Kan jo være kjekt for folk i andre deler av Norge som lurer på hvordan det faktisk går bak kulissene hos meg! Får vi håpe i hvert fall! ;)

Men jeg overlater de lengre oppdateringene til en annen gang ettersom jeg må springe av gårde.

Ttyl!