Skribling på veggen

Det finnes mange ting i verden som får meg til og stoppe opp og spørre meg selv:
Hvorfor? Blant disse er både sult i Afrika, USAs angrep på Irak, tsunamier, bilulykker forårsaket av berusede sjåfører, høye hæler, forvridde kroppsbilder og politikere. Til og med hermetikkboksen har fått sin plass på denne lange listen, rett under fotball og skotskrutede golfvester. Men der er vel ikke egentlig disse tingene jeg undrer så fælt på i dag.

Nei, i dag er spørsmålet rettet mot det indre, det skjulte følelseslivet bak den stramme masken. For det er egentlig fryktelig merkelig hvordan man kan påvirkes så lett av ting som bare strømmer gjennom kroppen. Man kan spørre seg akkurat hvor i kroppen dette skjer, for det skjønner jeg ikke helt. Er det i hjertet eller hodet? Kanskje til og med i blindtarmen (om man har en)? Er det slik at alle celler i kroppen er utstyrt med små sensorer som sender beskjeder og mottar beskjeder, slik at når en blir veldig nervøs eller sint, så begynner man å svette eller skifte kroppsfarge?

Uansett hvordan man påvirkes av det som skjer innendørs, om det nå enn er psykiske eller fysiske reaksjoner, så er det likevel underlig dette vi ikke kan ta på. Vi kan alltid ta på de fysiske reaksjonene, men det fungerer ikke å berøre de mentale. Det er veldig rart. Nesten så rart at man må knytte følelser opp til sjelelivet, slik kroppssmerte og -nytelse er knyttet til det som er av kjøtt og blod. Kanskje er det slik at vi bare er tomrom av jordiske mineraler og blir fylt av noe vi ikke kan forklare men har skaffet et fancy navn på - sjel.

Tilbake til poenget mitt, så skulle jeg fram til hvorfor må smerte i sjelen være mer vondt enn smerte i kroppen? Det er ikke rettferdig. Det er tvert i mot
veldig urettferdig. Jeg ville heller satt pris på endeløs smerte i kneene mine enn i hjertet mitt. Det sårer så veldig mye mer... For øyeblikket har jeg nettopp vært nede i en veldig lang, kald og mørk periode. Ingenting har tilfredstilt meg, det har vært slik at jeg omtrent ikke orker å komme meg ut av senga. Selvsagt, det kan være pga av søvnmangel og sånne ting...men nå spøker jeg bare. Det er oppriktig ment når jeg sier det er vanskelig å stå opp om dagene. Det blir bare et ork, egentlig, å stå opp til en dag du bare går rundt og bærer den stålfaste masken tett til huden. Ting blir tyngre å gjøre, som bare det å spise mat. Man orker ikke mat om man ikke orker å stå opp av sengen...

Heldigvis har jeg begynt å dra meg ut av denne dalen. Fikk pratet med Mari på hytta i går kveld og kost meg sammen med henne og Hanna. Camilla og Fredrik er i Danmark denne uken, på prøvespill, og det er både greit og ugreit. Camilla var alltid den som vekket meg om morgenen... Uansett, jeg er på tur oppover, og håper febrilskt at ingenting vil dra meg ned igjen med én gang. Men det vet man aldri, dessverre, så jeg får bare vente å se.