Skribling på veggen

Jeg tror jeg aldri kommer til å klare å sette presise ord på hvorfor jeg synes det er så fryktelig gøy å lese manga og se anime, eller å prøve å snakke språket japansk. Akkurat som at jeg ikke klarer helt å forklare hvorfor fan fiction er så gøy. Men jeg gjør alltid et forsøk i alle fall! :)

Hva er manga og anime, spør du? Vel, det er den japanske tegneserieformen. I Japan er dette et veldig vanlig fenomen, så hvis du spør en japaner om det vil han nok synes du er litt rar som ikke skjønner det. Men her i Norden/Europa/Vesten er det ikke like vanlig å lese manga eller se anime. Sjangeren karakteriseres med tegnestilen, som kan være litt kantete, avlange ansikter og spisse hårtufser. Og de veldig fine handlingene. Gjerne noe overnaturlig eller fantastisk (fantasy). Slik som shinobi (ninja) og shinigami (dødsgud, Death God). Alltid like gøy! :)

Akkurat nå ligger min fasinasjon hos serier som Naruto, Bleach og Rurouni Kenshin. Der ser jeg både mangaen og animeen som har kommet ut. Men mangaen er best (og mest oppdatert!). Animeen åpner alltid for såkalte sideplots, som ikke er nedskrevet i mangaen, sikkert for å øke publikumstallet mens mangaen blir nedtegnet.

Hvorfor er jeg fascinert? Kan hende er det fordi jeg føler meg veldig mettet på amerikansk tegnestil og den Vestlige kultur. Jeg vil ha nye impulser, nye inntrykk. Også er det gøy å lære et nytt språk i samme slengen (ergo, det er lærerikt!)! Ta Rurouni Kenshin for eksempel. Serien handler om samuraier i Edo-/Meji-perioden, som er en tid hvor politisk opprør herjet i Japan. Mange av karakterene i serien er faktisk virkelige personer, selv om hovedpersonen er fiktiv. Men det er lærerikt likevel, for det handler om historie (noe som fascinerer meg veldig) og om hvordan den asiatiske/japanske kulturen fungerte for rundt 100 hundre år siden. Kjempespennende! :)

Forresten er ikke bare jeg interessert i manga/anime. Ta japanerne -- til og med de vokser følger med på disse sjangrene! Nå finnes det selvsagt voksenmanga/-anime i tillegg til de kjente og kjære ungdomsseriene, men det skal jeg ikke ta opp her ettersom det ligger en del i ordet... Jeg hørte en historie en gang om en mann som hadde lest så mye manga at konen hans til slutt hadde dratt bort hver gang hun trengte nye "impulser", som jeg tror ble litt ofte så fjern han mannen ble til slutt. Litt morsomt å tenke på, synes jeg, men også litt skummelt. Jeg innrømmer å være avhengig til en viss grad, men jeg tror jeg klarer å styre meg. :)