Skribling på veggen

"Hvor ble det av sommeren? Og sola?" Det er slikt jeg spør meg selv akkurat nå. Plutselig er det bekmørkt ute mellom klokka sju og åtte, og det er knapt slik at man kan se tre meter foran seg - selv med gatelykter! Plutselig blir man bekymret om det faktisk står noen bak neste lyktestolpe som er klar til å hoppe frem idet du passerer, og det selvsagt vil skremme vettet av deg. Det er en liten forandring fra å runde døgnet uten å vite at natten faktisk har passert.

At høsten er kommet begynner det snart å være liten tvil om, men jeg tviholder fremdeles på at det ikke er så kaldt at man må ha på seg lue og superundertøy, selv om man bor ved kysten i Nord-Norge og venter forfryset på bussen som er forsinket med to (ganske lange) minutter. Nesj da, man kan vente noen uker til!

Men ang mørketida. Den stusser jeg fælt over til tider. Hva er meninga med den egentlig? Er det saktegående evolusjon i retning av at nordlendinger skal gå i hi over vinteren? At vi skal fetes opp og isoleres før en velfortjent hvil under vinterdyner, ulltepper og ullstrømper? Noen ganger føles det litt slik. Man sover og sover, og slår i hjel både oppvåkningslamper, vekkerklokker og mobiltelefoner. Kanskje det er da man skal ta turen til Enklere Liv og skaffe seg snertne vekkerklokker som hopper av nattbordet og suser av gårde langs gulvet slik at du må jage etter? Huff, da er det snakk om å våkne på feil fot. Da tror jeg faktisk ikke sjokolade hadde hjulpet heller.

Egentlig skulle jeg snakke om skolestart og sånt, men det gadd jeg jammen meg ikke. Høsten er her og det inkluderer mørketidas spede begynnelse. Basert på tidligere høstsemestre, så spår jeg (nyinnkjøpt) Xbox 360-spilling, internettsurfing, tvtitting og varm kakao under ullteppe de neste månedene. Og kanskje litt skolearbeid. Det må vel til det også. *sukk*

Hvorfor er det så vanskelig å plukke opp telefonen og ringe en god venninne eller venn man ikke har snakket med på lenge?

Hvorfor er det til tider så vanskelig å ta dørstokksteget ut i den store vide verden?

Hvorfor klarer man ikke si det man vil når man vil, men hele tiden bekymrer seg over det som kan bli sagt og det som kan skje etterpå?

Hvorfor har man så mange bekymringer som man egentlig vet ikke trenger å være det, men som er det likevel?

Hvorfor føler man seg som den eneste i verden når man ligger alene om natten og tenker på alt det som kunne vært, men som ikke er det på grunn av begrunnelser man senere ikke husker?

Hvorfor skal man være en stor (men liten), pysete feiging?

Og hvorfor skal alle disse spørsmålene alltid komme på natten?

Hu hei, hvor tregt det går med blogginga i år! Kan selvsagt klandre skole, jobb, fritidsliv, internett, Star Wars, RockBand, små rosa elefanter og tvilsomme sukkererter fra Kenya, men jeg tror jeg skal klare å la være. I stedet kan jeg heller bemerke at andelen saklige, eller i hvert fall halv-seriøse, innlegg har tatt overhånd på de svært lite seriøse innleggene. Er det en bra ting? spør jeg meg selv, og muligens er det det. Verden er et såpass seriøst sted at man begynner ofte å tenke på realitetens hendelser, og at enkelte gjør et såpass inntrykk at man vil dele sine tanker om de. Og det skal jeg gjøre denne gangen også.

Her om dagen leste jeg en artikkel på aftenposten.no - "Du burde skamme deg" - som var en virkelig tankevekker. Det omtaler kollektivets og individets skam, eller i hvert fall de mange tingene som får folk til å føle skam. Som oftest er det et resultat av omgivelsenes normer og regler, men kan også være innenfor de ulike sfærene som omgir individet: familie, slekt, venner, jobb, idrettsmiljø, samfunn osv.

Det som også slo meg var hvor stor rolle religionen spilte inn i oppfatningen av skam. Selvsagt, dette kan også relateres til at religion ofte er preget av et normverk som kan utløse skam når man ikke klarer å følge det, i større grad enn hva lovverk kan gjøre pga dets personlige påvirkning i menneskets hverdag. Jeg vet selv hvordan det er å føle at man ikke klarer å oppfylle de "kriteriene" som det blir snakket om i Bibelen, og hvordan dette kan føre til en slags alienation, eller fremmedgjøring. Det har gjort forholdet mitt til religion anstrengt i mange år, og jeg opplever fremdeles frustrasjon over enkelte praksiser og meninger i mange religioner og trossamfunn. Jeg syntes det var urettferdig, i og med at religionen ofte bryter med samfunnets normer, og det var vanskelig å få de to til å høre sammen. Man ble rett og slett revet i to retninger, og det førte til at man ble både frustrert og sint på både religion og samfunn, som man hevdet krevde for mye av et ungt menneske.

Men jeg skal ikke hevde at jeg er helt imot religion. Selv om jeg kan ha problemer med normssystemet til tider, så er det også andre positive ting å hente i religionen: Nestekjærlighet, håp, trøst. Og "Big Bang" skjedde ikke av seg selv - noe må ha satt det i gang. Ting kan ikke ha oppstått av ingenting med mindre det var noe som hjalp det i gang. Det tror jeg, i hvert fall.

Huff, dette ble veldig seriøst. Neste gang skal jeg prøve å skrive noe med en humoristisk "twist". Om jeg klarer å skjerpe meg og ignorere alle de distraksjonene som finnes rundt meg. Internett, Star Wars, X-files, blomsterbuketter, lego...

I hvert fall synes jeg at det begynner å bli vår - og det er godt nok for en nordlending som er lei av snø og slaps og is og vind. Skjønt, vinden kan jeg ikke gjøre så mye med her på kysten, men i det minste kan jeg glede meg over at det blir varmere i været! I går ble den første kroneisen inntatt, og i dag ble det å sitte i solveggen og lese, etterfulgt av grilling og sykkeltur til butikken.

Det siste var jeg særdeles fornøyd med etter å ha hevdet jeg skulle komme meg ut på sykkelsetet siden jeg flyttet til Tromsø, noe som er litt under to år siden. Jeg trenger vel ikke poengtere at jeg aldri klarte å komme meg på sykkelen før i dag, men se der, vips har jeg gjort det allikevel, og godt var det. Min kjære tiårige Merida (?) har vært innestengt i huseierens garasje i over ett år, og begge dekkene var flate, rusten fremtredene, og merkelig nok var bakhjulets bremser nesten nedslitt... Det er sikkert ekstremistiske gnomer og nisser som står bak.

Med solens og hestehovenes fremtreden, kom også eksamenslesinga som et vindkast i ansiktet. Eller, det har jo ikke vært en hemmelighet at jeg har eksamen om to uker, men jeg regnet litt på det i dag og fant ut at det var nesten på tide å sette inn støtet for lesinga om jeg vil være godt forberedt. Med over 60 tema spredt over tre fag har jeg mitt å ta tak i de neste to til fire ukene. Matematiske kalkulasjoner har kommet fram til at 5 tema per dag vil være gunstig, men jeg lurer egentlig på hvor lurt det er å regne på sånt. Jeg klarer jo allikevel aldri å overholde mine egne deadliner. Stresset kommer mest sannsynlig to dager før eksamen, når jeg våkner av et mareritt og innser at jeg kan for lite. Men man må jo prøve, så får man i hvert fall skryt for det! (Skjønt, det ligger et par fiksjonsbøker i nærheten av skolebøkene mine som er litt mer fristende å lese... Oh the temptation!)

Og nå noen bilder, siden det er så lenge siden jeg har blogget:

Sigrid er flink å lese, så vi balanserer hverandre i grunn. Skjønt, begge er glad i kjeks.

Emma er en av de skjønneste toåringene jeg kjenner - og tanteungen min er en sputnik! (som raketten, ikke mannen)

Jakob er også bare gullet god! Nå smiler han. Søtt! *Stolt tante*

Her er et tilfeldig bilde fra sen-april, da jeg bakte min første tolags sjokoladekake. Kjenner du igjen musene, Hanne Maren? Tror de er fra Tyskland...

24. februar kunne min felles hybelkanin melde om stort snøfall i løpet av ett døgn. To dager senere kan jeg melde om...

...enda mer snø.

Og for å illustrere mer tydelig akkurat *hvor* mye snø som har kommet i de siste døgnene, her kommer en frekk pinup:

Ja, jeg står faktisk rett opp og ned og må strekke meg for å nå toppen.

Enkelte ting slår aldri feil. Uansett hvor mye man prøver å innstille seg mentalt eller prøver å unngå de forskjellige forutsigbare situasjonene, så ender man opp med den samme gamle regla. Man VET hvordan hun eller han vil reagere om man kommer en spesiell kommentar i akkurat rette øyeblikk. Man VET at "ja, jeg skal ut og jogge i dag" ender som regel opp med "nei, jeg føler meg litt slapp og så var det den leksa som jeg skulle lese også som læreren ville at vi skulle....".

Nei, man får ikke gjort den leksa. I stedet havner man på facebook eller msn og der blir man egentlig værende når man først får kontakt med verden utenfor. Da er det litt verre å løfte på baken og komme seg i gang med det man EGENTLIG skulle gjøre.

I dag er en sånn dag. Torsdag skal jeg levere et arbeidskrav, en oppgave, i historie. Dette er jo noe jeg faktisk må bestå for å kunne komme opp til eksamen. Er jeg bekymret? Ikke egentlig. Burde akkurat DET bekymre meg? Ja, muligens. Jeg stresser når jeg ikke har så mye å gjøre, og med en gang jeg har fått en deadline legger jeg meg bakpå og finner utrolig mange andre ting som må gjøres akkurat DA, og ikke etterpå.

Jeg burde ha lest 200 sider norsk historie før år 1300 til i morra. Jeg er stolt over å ha lest om Frankrike og Englands statsdannelse før år 1300, men det hjelper lite når jeg ikke har fått lest om den norske statsdannelsen i samme periode. Oppgaven handler tross alt om å "beskrive og sammenligne" de tre prosessene. Men er jeg egentlig stressa?

Nei, jeg tar det med knusende ro. Faktisk er jeg så rolig at jeg finner ut at jeg har massevis av tid til å gjøre alle de andre tingene som jeg burde ha gjort, i tillegg. Sånn som å endelig brette sammen kleshaugene på soveromsgulvet mitt som har ligget der i tre uker, og legge de inn i skapet. Eller som å endelig støvsuge stua hvor hybelkaninene nå stortrives. Og selvsagt kan jeg skvise inn tid til muffinsbaking, oppvask, blogging, strikking, rydding og musikklytting.

Har jeg fått lest noe norsk historie? Vel, dagen er fremdeles ung. Er hele 2,5-3 timer til middag. 10 timer til jeg skal køye. Også har vi selvsagt morradagen. Der er det jo hele 16-18 timer til rådighet. Og onsdag. Og torsdagsmorran. "Plenty of time," tenker jeg. At jeg faktisk skal få tid til skriving tenker jeg såvidt på. Men det innser jeg nok onsdagskvelden etter korøvelsen når jeg ser det tomme word-dokumentet med tittelen "HIS-1001: Arbeidskrav". Om den har fått tittel, selvsagt.

Stress? Ukjent begrep. Spør meg torsdags formiddag. Da kjenner jeg nok begrepet svært intimt og inderlig.

Hva er identitet? Hvordan definerer man seg selv? I nåtidens samfunn virker det som de fleste er opptatt av å skape sin egen identitet, ikke nødvendigvis å finne den. I hvert fall, det sa pappa til meg for noen år siden. Akkurat den tanken har blitt sittende igjen hos meg. Er man så opptatt av sitt ytre at man glemmer helt av det indre, det basiske, det som man uten tvil kan si at: "Ja, dette er meg og det kan jeg ikke endre på uansett hvor mye jeg prøver"?

Jeg er fristet å klandre moteindustrien, musikkindustrien og filmindustrien for hysteriet med å ha et image. Selvsagt, det er sikkert andre faktorer som spiller inn, men dette er de tre prominente i min mening. Rett og slett fordi det er virkelig arenaer som henspiller på det ytre. Man skal være vakker, man skal være sporty, man skal være ditt, man skal være datt. Er det rart unge sliter med psyken når de prøver å leve opp til ikoner og image som i mange tilfeller er så fjernt fra dem?

Det hjelper sjeldent å si at man blir akseptert for den man er, for det blir man sjeldent, særlig i tenårene. Vi ser allerede stor utbredning av forskjellige former for diskriminering og rasisme, helt klare tegn på at nei, folk blir ikke alltid akseptert for den man er. Kanskje er det en evig sannhet? Det virker jo som at enkelte typer mennesker er simpelthen nødt til å føle seg bedre enn andre. Da føler man seg i hvert fall ikke som en null, som en utstøtt. Det gir en trygghet, men det er bare en flyktig trygghet. Før eller siden vil de nok en gang føle seg utrygg igjen, utfordret av noen større, noen bedre. De vil ikke føle seg helt trygg på seg selv før de har akseptert hele seg selv, mangler og feiler inkludert.

Det er vanskelig å være en perfeksjonist. Man føler at alt skal stemme; at alt skal være overens med hverandre og passe perfekt sammen. At man i tillegg da er ekstremt usikker på seg selv, det er en dårlig blanding. Det ender opp med en evig søken etter bekreftelse. Bekreftelse atter bekreftelse. Ingenting er godt nok. Man kan ikke stole på seg selv og etterhvert klarer man ikke stole på andre heller. Til slutt har man klart å forvikle seg inn i en mørk sirkel man ikke klarer å bryte seg ut av. Og man har egentlig bare seg selv å klandre.

En perfeksjonist er sjeldent fornøyd med ens mangler. De blir noe stygt og skammelig. Noen ganger hjelper det at man får bekreftelse fra andre om at selv de manglene er helt og holdent akseptert. Men hva betyr vel bekreftelser fra andre i lengden? De er ikke der 24-7. Det er derimot du selv. Det er du som må takle alle usikre tanker, all tvil og spørsmål når de dukker opp. Om du selv ikke kan gi deg en bekreftelse på at du er allright, feiler og alt, hvem kan? "Hvem kan elske deg om du ikke kan elske deg selv," har jeg hørt en plass. Jeg husker ikke hvem som sa det eller hvor det ble sagt, men jeg tenker at det er ikke en så dum tanke. For om du ikke kan akseptere deg selv, din identitet, hvordan kan du forvente at andre kan det? De har får jo som regel bare sett en skygge av din sanne identitet, for i ditt evigvarende søken etter en identitet som kan tilfredstille alle andre, glemmer du deg selv, den viktigste brikken. Det er du som betyr noe, ikke moteikoner, filmstjerner, eller den perfekte elev, men du, personen du. Om du prøver å være noen andre, så er du ikke lenger deg selv.

Men å faktisk tørre og stå opp foran hele verden og si at: "Her er jeg, mangler og alt," det krever selvtillit og mot. Da kan det hjelpe med et lite nudge i riktig retning av en venn. At en venn gir deg bekreftelse på denne måten, at han eller hun står bak deg og støtter deg for den du er, det er den beste gaven du kan få.

Det startet som en spørsmål og kanskje har det endt med en noenlunde svar? Ja, vi trenger bekreftelse fra andre i forhold til identiteten vår, at de vedkjenner seg hvem du er og aksepterer det, men den viktigste bekreftelsen du trenger er fra deg selv. Det kan høres ut som en klisje, men slikt er lett å glemme når man sitter langt nedi gjørma og ikke klarer å dra seg selv opp igjen. Det er mange ting man har lett for å glemme da, men det får bli et annet blogginnlegg, en annen gang.

'Nuff said.

Men for de som lurer på hvorfor jeg så sterkt avviser et Lucas-produkt....

*nerdesnakk laster opp*

For noe møkk. Og jeg har ingen tvil om at den planlagte Cartoon Network-serien, samt den live-action sci-fi TV-serien som en gang skal komme i framtida, vil heller ikke leve opp til den gamle trilogien (skjønt, prequel-filmene duger sånn høvelig, skjønt Revenge of the Sith drar opp gunsten kraftig). Altså, ærlig talt! Kan de ikke heller holde seg til bøkene og comic'ene som allerede er laget? Må de på liv og død presse inn nye produkter bare for å håve inn enda mere penger? Er ikke som om Clone Wars-filmen gir en bedre dybde til selve Clone Wars-tida. Det er det vi har comic'ene og bøkene til - de drar opp spenninga tusen ganger bedre enn denne filmen! Muligens har jeg blitt gammel og sær, men jeg liker ikke at de drar Star Wars ned til et barnslig nivå bare for å skaffe flere fans. Jiiz. La Star Wars være i fred! Fokuser heller på det utvida universet som allerede eksisterer (Old Republic Era, New Republic Era, Legacy Era). Mye bedre handling!

*nerdesnakk slått av*