Skribling på veggen

Hvorfor er det så vanskelig å plukke opp telefonen og ringe en god venninne eller venn man ikke har snakket med på lenge?

Hvorfor er det til tider så vanskelig å ta dørstokksteget ut i den store vide verden?

Hvorfor klarer man ikke si det man vil når man vil, men hele tiden bekymrer seg over det som kan bli sagt og det som kan skje etterpå?

Hvorfor har man så mange bekymringer som man egentlig vet ikke trenger å være det, men som er det likevel?

Hvorfor føler man seg som den eneste i verden når man ligger alene om natten og tenker på alt det som kunne vært, men som ikke er det på grunn av begrunnelser man senere ikke husker?

Hvorfor skal man være en stor (men liten), pysete feiging?

Og hvorfor skal alle disse spørsmålene alltid komme på natten?