Skribling på veggen

"Har jeg nå husket alt?"

Det er det man alltid spør seg selv før man forlater huset til fordel for kalde flyplasser og reisestress. Det store utland står for døren og igjen kommer alle minner om å være småspist, stressa og spent. SSS. En fellesnevner for de fleste reiser som involverer flere netter borte fra ens trygge seng og hjem. Men det er jo litt spennende også! Jeg skal tross alt til ENGLAND, home to the British accent and scones!

Som en liten advarsel: dette kan bli det siste innlegget på norsk inntil jeg er tilbake på norsk jord igjen. Som jeg erfarte på min London-tur i 3AFA er engelske tastaturer slitsomme å skrive på når man må erstatte æ, ø, å med ae, oe, aa. Så jeg kommer sikkert til å ende opp med engelsk (beklager, mamma) - særlig siden vi er oppmuntret til å bruke engelsk utenom skolesammenhenger mens vi er i York.

Men ja, hvorfor skal jeg til York, England? Studietur. Vi kaller det det. To uker med "Britain and terrorism", "Britain's Worst dialects?" og "British literature". Eller noe sånt. Skole er det i alle fall. Og vi skal ut og møte folk. Bare tanken skremmer meg, men heldigvis er jeg ikke alene på turen, selv om jeg er den eneste som må ligge på enerom. Hvorfor? Fordi hun jeg skulle bo sammen med, avlyste turen - så jeg har fått enerom på gjestehus. Men frokost er inkludert i prisen. Yippy-yay!

Tilbake til disse nervene... Det startet for et par dager siden. Plutselig var alle beskjeder som har blitt gitt, blåst fra mitt hode. Skulle vi ha med sengetøy? Håndklær? Hvor er passet? Reiseforsikring? Helsetrygdekort? Billetter? Hvor mye klær? Skolebøker?

Det hjalp ikke at læreren som skal være reiseleder måtte avlyse møtet vårt i går pga sykt barn.

Det hjalp heller ikke at jeg i går kom på at jeg skal levere en oppgave i dag...som fremdeles er bare halvveis ferdig.

Men ting har en tendens til å ordne seg til slutt. Det skjer alltid, og hvorfor skal denne gangen være noe annerledes? Jeg vet at pass, forsikring, billetter og helsetrygdekort er ordnet og klar for avreise. Jeg vet at bagen er stor nok til å romme alle klærne jeg må ha med. Jeg vet vi ikke trenger håndklær og sengetøy.

Jeg vet alt dette, men nervene vet aldri slike ting. De elsker usikkerhet. Da får de jobbe optimalt! Alle elsker en skikkelig workout, eller hva?

"Off to work with you now, you silly girl!"

...når du sikler etter og har villig til å bruke penger på:






.....blant annet.

To dager på rad har jeg og Sigrid havnet på et eller annet kulturelt arrangement, og begge gangene har faktisk vært utrolig overraskende bra! Onsdag kveld hadde jeg fått beskjed om at korøvelsen var avlyst til fordel for en konsert i Domkirka, og siden jeg får så lett dårlig samvittighet for å da ikke møte opp på øvelse (selv om det er avlyst), så dro jeg også på konsert.


Artistene bak konserten var da Trio Mediæval med Birger Mistereggen. Og hvilken fantastisk konsert det var! Perkusjon og vokal i norsk folketone- og middelalderstil: det åpnet med vinden som gikk over de nord-norske omgivelsene og endte med en nydelig fremføring av "Eg veit i himmerik ei borg" og "Nu solen går ned". Man ble nærmest fullstendig sjalu over de lette trillene og sprangene disse tre kvinnene gjorde, samtidig som man ble forundret over de særegne stemmene som fungerte så flott sammen. Rett og slett en fantastisk konsert!

Karakter: 6

Det andre kulturinnslaget var i går kveld, torsdag. Da dro jeg, Sigrid og Lena på Kautokeino-opprøret.

Dette var en tankevekkende, utfordrende, og utrolig bra film! Skuespillerne gjorde en slik fantastisk innsats med å vekke medfølelse, sinne, og redsel. Sundquist klarte i hvert fall å få meg så sinna over denne prestefiguren han spilte, og minte meg på hvorfor jeg misliker så sterkt rollen presteautoriteten hadde i fortida. Religion skulle aldri hatt en rolle i politikken, og dette er noe jeg fremdeles står for. Den uskyldige og modige Elen vekket medfølelsen i meg der hvor hun midt under den hellige gudstjeneste stod fortvilet og ba om hjelp til å samle flokken. At samisk kultur alltid har vært noe jeg vil lære mer om, det er det ingen tvil om, og jeg er ganske sikker på at dette er en film jeg ville vist mine historie-elever når vi skal snakke om 1800-tallets Finnmark og fornorskningsprosessen.

Karakter: 6