Skribling på veggen

Hvorfor er det så vanskelig å plukke opp telefonen og ringe en god venninne eller venn man ikke har snakket med på lenge?

Hvorfor er det til tider så vanskelig å ta dørstokksteget ut i den store vide verden?

Hvorfor klarer man ikke si det man vil når man vil, men hele tiden bekymrer seg over det som kan bli sagt og det som kan skje etterpå?

Hvorfor har man så mange bekymringer som man egentlig vet ikke trenger å være det, men som er det likevel?

Hvorfor føler man seg som den eneste i verden når man ligger alene om natten og tenker på alt det som kunne vært, men som ikke er det på grunn av begrunnelser man senere ikke husker?

Hvorfor skal man være en stor (men liten), pysete feiging?

Og hvorfor skal alle disse spørsmålene alltid komme på natten?

Hu hei, hvor tregt det går med blogginga i år! Kan selvsagt klandre skole, jobb, fritidsliv, internett, Star Wars, RockBand, små rosa elefanter og tvilsomme sukkererter fra Kenya, men jeg tror jeg skal klare å la være. I stedet kan jeg heller bemerke at andelen saklige, eller i hvert fall halv-seriøse, innlegg har tatt overhånd på de svært lite seriøse innleggene. Er det en bra ting? spør jeg meg selv, og muligens er det det. Verden er et såpass seriøst sted at man begynner ofte å tenke på realitetens hendelser, og at enkelte gjør et såpass inntrykk at man vil dele sine tanker om de. Og det skal jeg gjøre denne gangen også.

Her om dagen leste jeg en artikkel på aftenposten.no - "Du burde skamme deg" - som var en virkelig tankevekker. Det omtaler kollektivets og individets skam, eller i hvert fall de mange tingene som får folk til å føle skam. Som oftest er det et resultat av omgivelsenes normer og regler, men kan også være innenfor de ulike sfærene som omgir individet: familie, slekt, venner, jobb, idrettsmiljø, samfunn osv.

Det som også slo meg var hvor stor rolle religionen spilte inn i oppfatningen av skam. Selvsagt, dette kan også relateres til at religion ofte er preget av et normverk som kan utløse skam når man ikke klarer å følge det, i større grad enn hva lovverk kan gjøre pga dets personlige påvirkning i menneskets hverdag. Jeg vet selv hvordan det er å føle at man ikke klarer å oppfylle de "kriteriene" som det blir snakket om i Bibelen, og hvordan dette kan føre til en slags alienation, eller fremmedgjøring. Det har gjort forholdet mitt til religion anstrengt i mange år, og jeg opplever fremdeles frustrasjon over enkelte praksiser og meninger i mange religioner og trossamfunn. Jeg syntes det var urettferdig, i og med at religionen ofte bryter med samfunnets normer, og det var vanskelig å få de to til å høre sammen. Man ble rett og slett revet i to retninger, og det førte til at man ble både frustrert og sint på både religion og samfunn, som man hevdet krevde for mye av et ungt menneske.

Men jeg skal ikke hevde at jeg er helt imot religion. Selv om jeg kan ha problemer med normssystemet til tider, så er det også andre positive ting å hente i religionen: Nestekjærlighet, håp, trøst. Og "Big Bang" skjedde ikke av seg selv - noe må ha satt det i gang. Ting kan ikke ha oppstått av ingenting med mindre det var noe som hjalp det i gang. Det tror jeg, i hvert fall.

Huff, dette ble veldig seriøst. Neste gang skal jeg prøve å skrive noe med en humoristisk "twist". Om jeg klarer å skjerpe meg og ignorere alle de distraksjonene som finnes rundt meg. Internett, Star Wars, X-files, blomsterbuketter, lego...