Skribling på veggen

Fra avisa Nordlys, 10.november 2008

Kan dere ikke se at dere gjør det verre for dere selv og de rundt dere? Hvorfor føler dere presset til å ty til væpnet opposisjon når en fredlig løsning kan nås ved forhandlingsbordet? Er det et basisinstinkt? Noe grunnleggende som finnes i alle mennesker? At når man føler seg utilfreds med situasjonen man befinner seg i, så utfordrer man alfalederen ved tillintetgjørelse? At når man føler seg presset opp i et hjørne, så slutter man å tenke på andre og bare på seg selv og sin egen overlevelse? Kan vi ikke være bedre enn de animalske instinktene våre? Kan vi ikke hedre fornuften vår i stedet og bruke den til det ytterste?

Må terrorisme og krig være siste utvei?

I de siste dagene har en ny terroristgruppe annonsert sin ankomst i India. Det er bare en av mange grupper som finnes over hele verden. Hva er det som gjør at vanlige folk - ikke regjeringssoldater eller andre organiserte militære - tyr til terrorisme? Er det ideologi, desperasjon, religion, eller andre samfunnsproblemer?

Jeg skal innrømme at jeg vet lite om hva som driver terroristgruppene. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de opererer uten en slags tanke bak, men jeg vet også lite om verdenshistorien. Ja, jeg vet om de store tingene, de som har kommet seg inn i skolebøkene, men nåtidens problemer hører jeg bare om i media, og vel...jeg har ikke helt enkelt for å tro på alt som står i media.

Etter et semester hvor jeg har studert første verdenskrig i nærdetalj og virkelig forstått hvordan folk kan oppleve en krig har jeg tatt enda et steg mot en pasifistisk holdning. Ironisk nok liker jeg krigsfilmer, skytespill og slåssespill, men jeg ville aldri ha oppmuntret til væpnet konflikt. Jeg har fremdeles tro på fred gjennom forhandlinger, utveksling av kultur, historie og følelser, men ærlig talt føler jeg at pessimismen sniker seg innpå når jeg hører om noe som virker helt uforståelig grusomt - som terroristhandlinger. Det er ikke oppmuntrende. Jeg har ikke lyst til å miste troen.

Jeg håper at historiefagene jeg tar neste år vil hjelpe meg å forstå verden og dets intrikate relasjoner. Jeg kunne ha tenkt meg å ta samfunnsfag, men historie får være nok. Jeg trenger å forstå, om enn bare enkelte situasjoner. Jeg trenger å ha et håp om at jeg eller mine barn ikke kommer til å oppleve en tredje verdenskrig. En nasjon som helhet er en enklere fiende å forholde seg til enn terrorisme - den strekker seg på tvers av landegrenser og man kan ikke sette et stempel. Kanskje er terrorisme den nye krigføringen som følge av en globalisert og moderne verden hvor grensene er mer åpne enn før. Om tredje verdenskrig skjer, så vet jeg ikke hva vitsen med livet er, eller hvorfor vi er her på jorda.

Hva lever vi for?