Skribling på veggen

Du var så nær--
men akk så fjern--
inn i vår stue kjær,
da døren igjen smalt
og der stod frosketærn
ut av vår karm så kaldt.

Du gav oss skrekken,
to bein, to armer
stod ut fra sprekken,
og merket for evig
våre hvite karmer:

ikke lenger levelig.


(p.s. dette er faktisk en sann historie! Jeg fikk liksom ånden over meg til å dele denne opplevelsen etter å ha lest snart-Brønnøysundværingens innlegg om edderkopper)

Å miste ting er aldri gøy. Man går over alle hauger for å lete etter brillene som man kunne sverge lå på stuebordet, eller nøklene som skulle ha ligget i sekken, og lager er skikkelig oppstyr over det hele - helt til man finner at brillene sitter på nesen og nøklene ligger i jakkelomma. Men jeg tror ikke at problemet mitt ligger i at jeg mister ting. Jeg tror problemet ligger i at jeg tror jeg mister ting. Her har jeg mange hendelser som kan nevnes, som for eksempel den gangen jeg og Eirik var på IKEA - han for å kjøpe reiseseng og jeg for å kjøpe tekanne.

Vel, vi trålet rundt på bygget som alle andre fornøyde kunder, og ekstra fornøyd var vi da varene var betalt og vi så de solgte pølser i brød til 10 kr. Åj, så billig! Og gode er de jo også! Så jeg sendte Eirik av gårde for å kjøpe pølser og stod igjen og passet på senga og tekanna. Mens jeg stod der, derimot, begynte tankene og vandre. Muligens hadde jeg sett noe som var fristende å kjøpe - uansett skulle jeg bare finne fram kortholderen fra jakkelomma.

Men der lå det selvsagt ingen kortholder.

Jeg sjekket alle fem jakkelommer. Ingen kortholder. Mobilen hadde også forsvunnet. Jakken min var rett og slett helt tom.

I løpet av få sekunder hadde alle mulige konspirasjonsteorier rullet gjennom hodet mitt med stor fanfare, brask og bram. Hadde ikke han mannen som gikk forbi i sted dultet litt borti meg? Eller den der andre personen som snek seg rundt meg for å komme til brusautomaten? Eirik stod fremdeles i kø og panikken snek seg over meg til svetten rant ned nakken og hjertet slo hardt. Jeg sjekket lommene igjen og igjen og igjen . . .

Og hvor tror dere både mobilen og kortholderen lå?

I bukselomma. En foran, en bak. Jeg kan ikke annet enn å konludere med én ting: jeg er altfor vant med å stappe mobilen og kortholderen i bukselomma. Jeg legger rett og slett ikke merke til at buksa buler ut med en firkantet og heller bulkete mobiltelefon. Forstyrrende tanke? Ja, det synes jeg også.

Dagens hendelse, som fikk meg til å tenke på dette med å miste ting som er rett under nesa di, skjedde på bussen. (Det skjer virkelig mye rart på bussen. Jeg tror nesten annenhvert blogginnlegg på denne sida stammer fra bussen i en eller annen skikkelse.) Jeg satt for meg selv litt lengre bak i bussen og skulle finne fram ipoden min. Ledningen til hodetelefonene hadde selvsagt viklet seg inn, så jeg la fra meg ipoden i fanget og vips hadde den falt ned når bussen gjorde et brått stopp.

Jeg tenkte derimot ikke så veldig over dette. Ting har da falt ned på gulvet før uten at man trenger å gjøre et stort oppstyr av det. Så på neste stopp bøyde jeg med ned . . . uten å kunne se ipoden min noe sted.

Det var da fryktelig merkelig, tenkte jeg, men jeg satt tross alt høyere opp i bussen, så kanskje den hadde falt fremover mot døra? Så jeg spretter opp av setet og begir meg fremover i bussen. Jeg kikker under seter, på gulvet og alle plasser. Folk begynner å se rart på meg og jeg blir mer og mer tvilsom på om jeg faktisk hadde hørt feil og at ipoden lå igjen på bussetet. Jeg tråler tilbake til setet mitt, dulter borti en fyr som sitter og banner og sverger for seg selv i ett kjør, men til ingen nytte. Ipoden lå ikke der heller.

Nå er jeg virkelig skeptisk. Hva i all verden kan ha skjedd med ipoden? Kanskje den fór bakover i stedet for fremover? Jeg går til de som sitter bak meg og spør: "Har dere sett en ipod komme denne veien?" De er ganske perplekse og svarer høflig at nei, det har de ikke. Jeg vender tilbake til setet mitt med smårødmende kinn.

Igjen kommer konspirasjonsteoriene, men jeg gjenkjenner paranoiaen og vet at det er logisk umulig at noen andre har kunnet plukke den opp i den tiden fra ipoden falt på gulvet til bussen stoppet. Men hvor i all verden kan den nå ha havnet? Jeg sjekker jakkelommer, bukselommer, og for sikkerhets skyld veska også, men akk nei. Jeg sier til meg selv: du får vente til bussen er i byen, så kan du tråle igjennom hele mens den står i ro og de andre har gått av.

Merkelig nok tok jeg ikke tapet av ipoden som et like stort offer som for eksempel kortholderen og lommeboka. Kanskje er det fordi jeg vet jeg har penger, eller kanskje jeg ikke var så fryktelig knyttet til den. Eller kanskje var det fordi jeg visste intuitivt at egentlig hadde jeg ikke mistet den. For mens bussen nærmer seg byen kikker jeg ned på ovnen som går langs veggen under setet og synes jeg ser noe merkelig i mønsteret på den sølvfarga grillen. . . og der lå selvsagt ipoden, som også er sølvfarget. Når jeg kjøpte den hadde jeg aldri i livet drømt om at ipoden min var en kameleon!

Så endte det hele godt, men igjen sitter jeg med spørsmålet: når får man GPS-brikker på brillene, nøklene, mobilene, lommebokene og ipodene sine? Tenk så lett det hadde vært med en søker som pep når den forsvunnede tingen var i nærheten. Nymotens teknologi og tampen-brenner i ett hendig duppeditt. Vi duppedittelskere elsker duppeditter.