Skribling på veggen

"The theory of infinity is the driving force between human kind's continued aspiration for becoming better than they are today. The minute something is known as finite it becomes less of an adventure, more of a task that we are not necessarily eager to fulfill as soon as possible. What's the point? We know it will end at some point, so why hurry? Should we hurry to the end and then settle for going no further? Sit around while waiting to die? That sounds like the lamest thing to do. It's like retiring. But how can an overall species retire? There must be some more boundaries that we can cross, a threshold we can step over in order to achieve new knowledge or experiences. We thrive on besting ourselves. Only the coward and the complacent settles for going no further."

>>H. W. (August 2008)

Er det tragisk å si at de fleste spennende hendelsene skjer på bussen? At man tilbringer så mye tid på bussen her i byen - eller eventuelt skolen eller leiligheta - at dagens høydepunkt skjer på en vanlig rutinemessig busstur mellom hjem og skole/sentrum? Skal innrømme jeg synes det er litt sånn, men så har jeg jo tidligere blogget om bussfilosofering, så kanskje jeg bare skal la være.

Men det er likevel på bussen det skjer. I hvert fall sånne ting man har lyst å blogge om. Sånne små, morsomme eller interessante hendelser i en students hverdag. Her i det siste har jeg tenkt mye på de såkalte "digital posters" som henger på bussene. I fjor fikk man de nyeste nyhetene og annonser direkte på den lille skjermen på bussen. Dette var selvsagt veldig greit for de av oss som hverken leser avisen eller ser på nyhetene, men nå i det siste har jeg vært redd for at jeg virkelig var på tripper'n. På enkelte busser har jeg nemlig lest i flere uker om de 900 menneskene som var begravet under en sammenrast bygning i Kina. . . Og selvsagt har jeg ikke oppfattet at det faktisk var de samme nyhetene som gikk igjen dag etter dag, uten å bli oppdatert. Så lille Henriette har selvsagt tenkt tanken: "Det var da fryktelig lenge de folka har ligget under den bygninga."

. . .

I amaze myself.

For å fortsette busstemaet, så kan jeg nå melde om at kjendiser tar faktisk et skritt for grønt miljø! Nå burde jeg kanskje sagt det var Kongen eller Paris Hilton, slik at det vekker oppmerksomhet, men nå har det seg slik at Kongen reiser ikke så ofte inkognito i de nordlige trakter, og heller ikke alene. Det gjør forsåvidt ikke Hilton heller, men hun klarer seg nå som regel selv når det gjelder oppmerksomhet.

Men her i nord er kjendisene mye mer avslappet i forhold til transport, om det nå er til rådhusmøter eller premierekvelder. Bussen min er blitt samlingspunkt for både ordførere og komikere. Ettersom jeg har vokst opp med ordførere i mine foreldres sosisle krets har disse besmykkede vesnene mistet litt av sjarmen sin. "Har sett de før, liksom." Men komikere har jeg fremdeles sansen for!

På vei til premierekvelden sin tok nemlig Påtryneteaterets Finn-Arve Sørbøe bussen. Hvem hadde trodd det? Kjendis tar bussen, liksom, hva er nå det for slags tull? De har jo egen parkering og alt! Men nei, komikere tar bussen. Det er nå bevist. Jeg satt rett bak ham. Holdt faktisk nesten på å ignorere ham, men det var noe kjent med det bakhodet og de merkelige rykningene som om han øvde på kveldens kjernekarakterer. . .

Enough said! Klapp på skuldra for at kjendiser støtter "Ta buss til jobben"-kampanjen her i Tromsø. Du er en bra kar, Sørbøe!