Skribling på veggen

Hvorfor er det slik at noen ganger får man helt angst når ingen svarer på telefoner eller SMSer? Er man virkelig så desperat etter kontakt med omverden at en tilsynelatende uskyldig og meningsløs melding, som f.eks. "Nå har jeg nettopp sett CSI - utrolig spennende episode! :)", skaper en stor uro når den ikke blir besvart?

Det er litt merkelig å tenke på slikt. Ikke akkurat i klasse med de store filosofiske tenkningene om substanser og årsaksbegreper som Hume og Descartes, men likevel er det noe som mange faktisk undres over. De blir faktisk bekymret.

Kanskje er det bare en jenteting. Vi er jo så emosjonelle og eksperter på å lese mer i en spade enn det det faktisk er - en spade. En spade for oss er ikke alltid bare en spade, noen ganger er det redskap som skal brukes for å flytte jord, grave et hull i bakken, brukes som slagvåpen, et cetera. Det er ikke grenser for hva vi kan finne på å kalle en spade! Det er ikke tvil om at Kakashi-sensei ville vært stolte av oss!**

Men er det likevel så utrolig merkelig at man noen ganger ønsker et svar på et tilfeldig utsagn som tilsynelatende ikke har en dypere mening? Kanskje føler man seg ensom. Kanskje vil man simpelthen ha kontakt med den personen som var mottaker. Hvem vet? Det er ikke alltid lett å finne ut hva som egentlig foregår inne i denne merkelige kroppen vår. Det er jo så mangt! Nerver og muskler som jobber på spreng for å holde oss oppe og i gang, og så har vi dette uforklarelige indre som kan hende har sin base i de mange sentre i hjernen. Tviler på at det er mange som ikke sier seg enige i at følelser er et langt steg fra fornuften. To sider av samme mynt. Yin og yang. I følge Sokrates trenger man begge for å være i balanse og harmoni. Men det skal likevel ikke være enkelt å kunne balansere de to!

Det er lett å la tankene bli mange og la følelsene herje fritt når man føler seg usikker, som i eksempelet over hvor man ikke får svar på en melding man har sendt. Fra objektivitet til subjektivitet er det kort vei og før man vet ordet av det er stempelet "den store stygge ulven" blitt merket på mottakeren som aldri svarte. Et "logisk" resonnement fører oss til en konklusjon hvor den andre blir sett på som følelsesløs og ikke-interessert i vårt velvære. 'Hvorfor skjønner han/hun ikke at jeg er litt ensom?' spør man seg selv. 'Det burde da være innlysende!'

Men nei, det er faktisk ikke det. Når man sender en melding, mail, chat, osv, har man allerede distansert seg fra den man prøver å nå. Det er ingen direkte involvering i hverandre og eventuelle følelser som ligger bak. Hvordan skal man klare å skjønne at noen egentlig er ensom når de sender meldinger som "Nå har jeg nettopp sett CSI - utrolig spennende episode! :)"? Smilefjeset er jo faktisk en illusjon. Hele meldingen er en illusjon hvis det man egentlig vil si er: 'Jeg er litt ensom akkurat nå og har lyst til å snakke med deg'.

Andre ville nok argumentert om at hvis man kjenner hverandre så skal det ikke spille noen rolle, men gjør det egentlig det? Sett fra et objektivt synspunkt gjør det faktisk ikke det. Selv om man kjenner hverandre kjempegodt, så er mennesker fremdeles ikke ufeilbare. Vi mistolker og misforstår. Våre egne sinnstemninger eller ytre påvirkninger spiller inn i hvordan vi leser og tolker en melding som eksempelet ovenfor. Personlig har jeg erfart at når f.eks. pappa ser på fotballkamp, så er det nært sagt umulig å få den reaksjonen som jeg kanskje ønsker akkurat da. Og dette vet jeg veldig godt skjer i alle forhold, om det er familie, venner eller kjæreste. Vi er bare mennesker. Vi er ikke fullkomne.

På bussen i går overhørte jeg et kjærestepar som hadde en heftig diskusjon om hvorvidt han hadde misforstått det hun sa, og omvendt. For meg som en utenforstående kunne jeg se at egentlig var det ingen av de som hadde rett eller galt. Det var simpelthen misforståelser hos begge parter. Men de misforståelsene var likevel så ødeleggende at de sluttet å snakke med hverandre og gikk av bussen hver for seg.

Det er trist når sånt skjer, men likevel klarer vi ikke å hindre det i å skje. Det er ikke alltid noe man klarer å kontrollere, særlig om man allerede er i en sinnstilstand som vil katalysere negative følelser i stedet for positive. En av livets mysterier, vil jeg tro.

Likevel skal det være mulig å kunne jobbe seg rundt slike situasjoner. Misforståelser kan oppklares om man klarer å snakke sammen i en samtale hvor begge får uttrykt sine følelser og tanker overfor den andre. Å skjule eller lyve har vist seg i mange tilfeller å være mer ødeleggende enn hjelpende, uansett hvilken intensjon som ligger bak. Å distansere seg er heller ikke et veldig lurt trekk, men for noen kan det virke som beste løsning i enkelte situasjoner.

Men hvis jeg skal se tilbake på eksempelet med SMS-meldingen i forhold til det som står over, så er det kanskje ikke riktig å stemple en mottaker som aldri svarer som "den store stygge ulven" når det muligens er en selv som ikke har vært klar nok.

Å tenke positivt om folk, at de selvsagt ville ringt eller kommet på besøk om man innrømmet man trengte selskap eller en prat, høres ut som en mye bedre løsning enn å tenke negativt om dem. Når man sendte meldingen var ikke intensjonen at man til slutt skulle skifte inntrykket av mottakeren til et mindre positivt bilde, eller hva?

Ofte kan det også være lurt å tenke over hvordan man uttrykker seg i forhold til hvilken intensjon man har, for det er enkelt å misforstå andres meninger. En tanke kan være å ta utgangspunkt i seg selv. Hvordan ville du at andre skulle si ting til deg?

"Do unto others like you would unto yourself."

Tenk litt på det.


** Kakashi-sensei fra "Naruto" har et berømt utsagn som gjentas ofte i serien: "Look underneath the underneath".