Skribling på veggen

Nå for tida hører man veldig mye om presidentvalget i Amerika. Her i Norge synes jeg fokuset ligger veldig mye på demokratenes kandidat Barack Obama. Ikke at jeg har noe å klage på der. Jeg liker Obama. Jeg liker demokratene. Til tross for at jeg har hørt lite fra republikaneren McCain, har jeg generelt sett mistet sansen for republikanere. De er konservative, middelaldrende menn som ikke er særlig for kvinners rettigheter. Og de gjorde en stor bommert når de valgte å gå inn i Irak, men det er jo noe alle vet på dette tidspunkt, inkludert amerikanerne selv. Dette tror jeg taler veldig godt for demokratene. Prognosene spår så langt et spennende valg. Skjønt, personlig ante det meg at demokratene ville ligge bedre an i år enn for fire år siden ettersom demokratene har tilnærmet majoritet i Kongressen.

Jeg skal innrømme at jeg er usikker på om jeg skal kritisere så åpenlyst republikanerne, og til en viss grad, amerikanerne selv. Etter invasjonen av Irak - kanskje til og med fra George W. Bush ble president første gang - mistet jeg trua på Amerika som en nasjon som skal visstnok være ledende i verden. Om et land som er så ustabilt på egen jord skal ta ledelsen i kampen mot terror - og all den propagandaen - har jeg heller lyst til at vi skal trekke oss tilbake. Irak endte i katastrofe, til tross for gjenoppbyggingen av landet og innføring av det såkalte demokratiet. Amerikanerne er fremdeles i Afghanistan, et land hvor Norge også har tropper, og selv om situasjonen virker mer kontrollert der, er jeg urolig over fremtiden.

Jeg liker ikke krig. Jeg har ikke tro på at man vinner noe med krig. Uskyldige dør i krig. I våre dager trengs det bare et trykk og en rakett kan treffe et mål med uhyrlig nøyaktighet. Og hva er egentlig motivet bak "væpnede konflikter"? Ideologier, religion, makt, penger? Noen hevder USA ikke angrep Irak bare fordi Saddam Hussein var en slem mann, men fordi landet også satt på noen veldig rike oljefelt. Hva med andre kriger som kjempes rundt om i verden? Hvorfor invaderte Russland egentlig Georgia? Hva godt gjør det at tusenvis av liv går tapt for det en eller annen statsleder og hans/hennes rådgivere/nasjonal forsamling mener er en logisk begrunnelse?

Når skal vi få fred? Blir vi egentlig noen gang å få det eller skal det være en evig hårfin balanse mellom fred og krig i verden? I en del av verden er det fred, men i nabolandet er det krig. I neste øyeblikk er det omvendt. Er det i menneskets natur å få ut aggressjon på denne måten? At vi til slutt føler at hendelser må ta over fordi det er vanskelig å komme til enighet ved å snakke sammen? Dette høres skremmende ut som at den sterkeste overlever. Den med mest fysisk makt er den som er seierherren. Ligger dette instinktet fremdeles så til grunne i menneskets vesen? Kan vi noensinne overkomme det? Jeg vet jo at til tider kan hvemsomhelst vise overlevelsesinnstinkt når man er stilt overfor trusselen for tillintetgjørelse i hvilken som helst form og størrelse. Men hvorfor må vi ta dette til det nasjonale plan? Hvorfor kan vi ikke klare å skyve tilbake fristelsen for å gå til krig i favør for mer fredelige alternativer?

Noen ganger lurer jeg på om det ikke skulle ha blitt innført obligatorisk ex.phil. allerede i grunnskolen eller videregående. Jeg har møtt mange som synes at det var fullstendig bortkastet tid å høre på lange foredrag om filosofer som levde for hundrevis av år siden og deres teorier om himmel og jord. Hva har det å si for deres studier videre? De skal jo bli leger, elektrikere, og økonomer. Hva kan de bruke Platons huleligning til for å hjelpe en kreftsykt pasient? Selv om jeg kan skjønne akkurat denne problemstillingen, er jeg ikke helt enig i at ex.phil var totalt unyttig. Personlig lærte jeg så mye! Det åpnet virkelig øynene mine for både vitenskap og tro i samme vending. Filosofene studerte så mye forskjellig i en tid hvor de ikke hadde vitenskapen til å forklare naturens maskineri - menneskets fysiske og psykiske vesen, tilværelsen bestanddeler, verdens tilblivelse, og mye mer. Nesten 2000 år før en vitenskapsmann "oppfant" atomene hadde Demokrit allerede kommet med atomlæren - at verden måtte bestå av mange små bestanddeler som ble kalt atomer, fra det greske ordet atomos (udelelig).

Men jeg sporer av. Eller som norsklæreren min sa: jeg gjorde en digresjon. Hvorfor er filosofi bra? Det åpner sinnet vårt for det enkle utsagn: ting er ikke nødvendigvis akkurat slik du ser de. Filosofene utfordret etablerte "sannheter" ved å komme med andre forklaringer. Som oftest fikk de svi for det av den daværende autoriteten. Sokrates måtte svelge gift for å ha korruptert unge menns sinn. Gallileo ble fengslet for sine teorier om verdensrommet og forholdet mellom sola og jorda. Det er farlig å utfordre etablerte" sannheter", men det betyr ikke at man skal slutte å være nysgjerrig. Menneskets største egenskap - i min mening - er nettopp nysgjerrigheten. Det er dette som driver oss videre i evolusjonen. Vi vokser av å lære nye "sannheter". Som vi ser i de siste hundre årene har vitenskapet vokst og teknologien har skutt høyt i været og stiger fremdeles. Men i min mening er det ikke bare vitenskapen som skal ha enerett på å utvikle seg videre.

Ideologier, religion og andre "sannheter" har også muligheten til å vokse - på en positiv måte. Men det er en svært vanskelig prosess. Det ligger en trygghet i å ha noe som er etablert, som er trygt, og som har fungert for mange i århundrer. Vitenskapen baseres på håndfaste fakta (skjønt ironien er at på et vis er også dette bare "sannheter" - helt til det motsatte er bevist, selvsagt). De andre baseres på tro, noe som er vanskelig å kunne bevise ved vitenskapelige fakta. Tro er høyst personlig, til tross for at mennesker kan finne fellesskap i verdier og meninger de deler. Tro er ikke noe som kan forandres på kort tid ved hjelp av en nyoppdagelse eller nye forskningsresultater. Eller, de kan jo det, men dere skjønner kanskje hva jeg mener. Tro baseres mye på menneskers følelser og oppfatninger. Det kan være vanskelig å motbevise tro med ord, men det kan jo heller ikke motbevises med fakta. Det er rent og holdent helt opp til den enkelte om han eller hun vil velge å tro noe annet. Men én enkelt person kan ta dette valget. Det er vanskeligere når det gjelder større grupperinger. Det er flere å overbevise.

Det er ikke et ukjent motiv for krig at man simpelthen har forskjellig overbevisning. Religiøse og ideologiske kriger har vi hatt i fortida og det har vi fremdeles: 2. verdenskrig, den kalde krigen, Midtøstenkonflikten. Jeg vil nå stille det store, naive spørsmålet som jeg fremdeles venter svar på: Hvorfor kan vi ikke finne en fellesnevner og komme oss forbi uoverenskommelser uten å måtte gå til krig?

Noe jeg har mange ganger tenkt på i forhold til krig er når de forskjellige sidene blander inn sin religiøse overbevisning. "Gud er på vår side," sier de alle sammen. Jeg har ikke tro på at Gud holder av kun den ene siden. Jeg tror ikke Gud holder fingeren på avtrekkerne til soldatene. Om Gud er tilstede i krigen, så er han å finne i medmenneskelighet, hos de som hjelper andre og ikke bare tenker på seg selv. Krig er menneskeskapt. Vi har vår frie vilje. Jeg har ikke noen tro på at Gud ville blandet seg inn i noe som vi selv har valgt, men han ville vært tilstede hos de som istedet for å krige hjelper hverandre på det humanitære plan.

På akkurat dette har jeg lyst til å blande inn filosofien i den etablerte "sannheten" som jeg på enkelte ting synes er konservativ og utdatert. Selvsagt skal folk få tro på det de vil, men jeg synes at vi ikke burde henge oss opp i det som er etablert av den forrige generasjon og rette samfunnet vårt etter det. I stedet burde vi la trua få tilpasse seg utviklingen av samfunnet. Blant annet tenker jeg da på samboerskap, partnerskap, homofili, abort, og de andre taboo-belagte temaene. Det kan nesten virke arkaisk å rette seg etter en flere tusen år gammel tekst for å bestemme hva vi skal mene eller tro i dag. Er det så galt å tenke at Gud utvikler seg på akkurat samme måte som oss? Kanskje vil noen synes dette er en blasfemisk tanke, men jeg kan allikevel ikke noe annet enn å kalle tilbake filosofiens lærdom: ting er ikke nødvendigvis slik du har lært det.

Av hensyn til lengde skal jeg avslutte her. Som vanlig har jeg gått fra en ende til en annen, men på en måte er det jo relatert. Blogg er en fin ting i at det ikke er et vitenskapelig forum, slik at jeg kan legge ut tankene mine uten å måtte tenke på hypotese, begynnelse, hoveddel og konklusjon. Dette er ikke et tema man kan gi en konklusjon. Verden er stadig i forandring, og jeg er fremdeles åpen for flere refleksjoner som kan føre meg i en helt annen retning. Jeg har alltid visst at jeg tenker for mye, og i denne lange posten har jeg bare kommet litt under overflaten på alle tankene som flyter rundt i hodet mitt. Kanskje er det noen som leser dette, kanskje er det mange som ikke gidder. Det gjør ingenting. For meg er det godt å bare kunne få det ut. Jeg har levd for lenge bak en maske hvor jeg gjør mitt beste for å unngå konfrontasjoner. Der er på tide at jeg vokser opp, uansett hvor vanskelig det er. Jeg må lære meg å ta imot andres meninger, og da især de følelsesmessige meningene.

Jeg får bare håpe at jeg da vil takle det.

Yay for Adobe Photoshop! Det er mye snasent man kan gjøre der altså. Ikke at jeg har virret meg borti fotomanipulering når jeg synes at enkelte selvportrett skulle vært pyntet på. . . Sånt gjør man bare i Se og Hør, og eventuelt andre plasser. Men det finnes jo andre ting man kan gjøre i fotoredigeringsprogrammer (<--- la oss se hvor mange ord jeg kan sette sammen til slutt!). Jeg liker da å lage bannere. Og små tulletegninger av meg selv. Det sistnevnte trenger kanskje ikke akkurat noen nevneverdig ros. . . Men bannere er morsomt! Du setter inn et bilde der, ordner litt tekst der, finner en fancy brush og trykker i vei, og vips-rips og andre buskevekster har man et nytt glitrende banner til sin sårt forlatte blogg. For en fin måte å starte høsten på! Kanskje dette skal bli det nye mottoet? "La oss pynte på noe gammelt og glede oss over den fantastiske enkle forandringen!" Akkurat hvordan jeg skal overføre dette til studiene er usikkert, men det kan jo gi noen smekre ideer til middagsmatlagingen. Og for de som kanskje viser litt interesse for fotoredigeringsprogramresultater og liker andres blogger, så kan dere sjekke denne sidens nye banner!

Mitt neste prosjekt er å finne ut hvordan jeg kan forkorte teksten på hovedsiden i bloggen, men vise i fulltekst på selve bloggpostens sider. Alle forslag mottas med takk!