Skribling på veggen

Sist redigert: 11/12/07

Så var det tida for å skrive julegaveønsker (etter et par henvendelser til tross for at jeg synes det fremdeles er fryktelig tidlig å tenke på alt som har med jula å gjøre!). Men akkurat hva jeg ønsker meg er heller litt vanskeligere. En greie er jo hybelting, men det kan fort bli mye nips, og jeg har så mye annet kjekt... Hmm, jeg får bare prøve å sette opp en (midlertidig) liste - så får den bli løpende oppdatert når jeg kommer på noe jeg ønsker meg.

• Wok-panne
• Jerngryte
  
• Skikkelige kjøkkenkniver
• Gryter (uansett størrelse, men kanskje litt mindre enn vanlig?)
• Kvern (sånn liten som kan skrues av og på benken)
  
• Brødrister

• Notebøker
• Les Misérables
• Chess
• Le Fabuleux destin d'Amélie Poulain (Den fantastiske Amélie fra Montmartre)
• Eva Cassidy 'Songbird'
  
• Verden i sang
• Alle tiders sangbok 1 - 2
• Chopin - Nocturnes
  
• Stemmegaffel kanskje?
• Asbjørnsen og Moes samlede eventyr (2 bind, tror jeg)
  

• Settlers
• Byer og riddere
• Carcassonne

• Hårføner
• Popcornmaskin (fåes kjøpt på elkjøp) :)
  
• Førstehjelpsskrin (sånn liten til hjemmet)
  

• Piano (evt. penger til piano, men dette er et ønske til Julenissen...)
  

Det er vanskelig å ønske seg noe når man har så mye! Kanskje jeg da heller skal ønske meg at pengene folk vil bruke på meg kan heller doneres til et godt formål? Slik som kampen mot brystkreft eller SOS Barnebyer?

Her er noen gode lenker jeg vil anbefale på det sterkeste:

• gaversomforandrerverden.no
• CARE

Kommer tilbake etterhvert med oppdateringer.

Helt siden regnet og høstfargene kom til Tromsø har jeg gått rundt med en sang på hjernen. Merkelig nok er det ikke en av disse som bare er fryktelig irriterende (les: Årets russesang '06), men en sang som er veldig fin og til tider melankolsk. Det er en sånn som jeg kommer på mens jeg sitter på bussen og begynner å synge for meg selv. Av og til blir jeg tankefull, andre ganger nesten litt trist. Og det er ikke rart jeg blir trist - det er en veldig melankolsk sang! (Og litt jazzete, helt tilfeldigvis...) De gangene jeg blir filosofisk strømmer det mange tanker gjennom hodet mitt. Ikke alle er slike som jeg breier ut med på bloggen, men teksten kan tale mye for seg selv.

Jeg snakker om "Autumn Leaves", sunget av Eva Cassidy.

The falling leaves
Drift by my window.
The falling leaves of red and gold.

I see your lips,
the summer kisses,
the sunburned hands I used to hold.

Since you went away
the days grow long
And soon I'll hear old winter song
But I miss you most of all my darling
When autumn leaves start to fall

Since you went away
the days grow long
And soon I'll hear old winter song
But I miss you most of all my darling
When autumn leaves start to fall

I miss you most of all my darling
When autumn leaves start to fall


Likevel, selv om det kan høres litt dystert ut å bli melankolsk over denne sangen, så må jeg bemerke at det ligger en slags ro over hele sangen. Det er et herlig mellomspill på piano midt i sangen som rett og slett roer sjelen. Gitaren ligger som en vakker bakgrunn og supplement til Cassidy's rolige, tålmodige stemme. Elsker rett og slett denne sangen! Tross tanker som flyr om "the road not taken"... Det er ikke mulig å mislike pianospill og rolige gitarsoloer, eller en vakker prestasjon av Cassidy.

Det neste er at jeg skal lære meg hele sangen og få Sigrid til å spille på gitar. Så kan vi sjarmere hverandre (om vi ikke dreper hverandre først - les: sang på hjernen = alltid litt irriterende). Hvem vet - kanskje jeg tar mot til meg og synger den for noen andre en gang?